Det er et tre...

Det er et tre. Jeg ser det daglig. I fjor var det gult, idag er det grønt. Toppen har begynt å gulne, og prosedyren fra i fjor vil snart gjentas. Det vil skifte farge, gradvis dag for dag. Et og et blad vil forlate grenene og lande i et kaos på bakken.

Jeg har betraktet treet i seks år. Det har blitt mitt tre, selvom jeg og treet aldri har bestiftet noe nærmere bekjentskap. Treet vet mest sannsynlig ikke at jeg ikke eksisterer. Jeg kjenner ikke treet. Jeg vet ikke om det er bebodd av en trostefamilie eller en nyetablert spurv på femten måneder. Jeg vet ikke engang om spurver etablerer seg når de fyller femten måneder, kanskje de etablerer seg når de fyller to måneder. Jeg vet ikke, men kanskje treet vet det..

Dette treet mistet en stor gren for et år siden, jeg følte med det. Jeg stod faktisk å så på treet når vinden herjet den kvelden. Det var som en forbipasserende storm midt i et lite grønt borettslag i Oslo.  Jeg stod bare å så på at grenen knakk av, jeg tenkte ikke engang på om det var vondt for treet. Jeg bare ser på treet, registrerer endringene fra år til år, fra sesong til sesong.

Treet har fulgt meg gjennom godt og vondt.  Jeg har betraktet det i en slags apatisk tilstand på vinteren. Jeg har sittet på verandaen med pledd og betraktet hvordan nysnøen har lagt seg som et blankt ark på bakken, jeg har sittet rolig med teppet rundt meg. Tankene har streifet rundt i hodet, jeg har sett på hvordan treet har blitt dekket av hvite, tykke snøkrystaller og tenkt at treet ikke lenger fryser. Jeg har samtidig sett på bakken, observert muligheten til å løpe ut på det rene teppet av hvit snø og tenkt på at snøen representerer en ny begynnelse, men jeg har aldri grepet muligheten. Istedet har jeg observert treet igjen dagen etterpå, sett at snøen har blitt blåst ned på bakken og at treet står der nakent og ensomt.

Det er ingen merker i treet. Det er ingen som har skrapet inn et hjerte med kniv, det finnes ingen initialer og hjerter i treets stamme. Det er ingen som har latt treet stå der som monument for  noe som har vært eller kanskje er.

Dette treet  er rett foran meg igjen. Det er bare et tre.

Jeg har lyst til å ta med meg pleddet, tekoppen og boka mi. Tusle bort til treet, sette meg inntil det med ryggen, glemme at bakken er kald og bare føle nærværet til treet. Treet er gammelt, det er stort. Det er en stor vis mann, hvis gud eksisterer, er han et tre. Jeg tror gud er akkurat det treet.

Treet betraktes til enhver tid. Når jeg er lykkelig og sprekkfull av en god nyhet, når jeg sitter med et gammelt bilde og undrer på hvor tiden ble av, og hvordan man kan bli eldre enn de som var eldre enn en selv. Treet bare står der, treet lar meg få betrakte det. Treet gir meg løsningene, det gir meg ro.

Treet er tryggheten, i morgen vil treet stå der, det vil stå der neste uke, neste sommer, neste høst. Den beste støtten i livet, er det treet som bare står der og minner om at livet går videre, uansett vær. Og hver vinter, er det alltid et blad som henger igjen på toppen av kronen. Det er det bladet som minner meg på at det finnes en kjemper i oss alle, og at jeg aldri skal slippe taket..

Det er et bilde

Det er et bilde, som ligger gjemt bort i en liten konvolutt. Du smiler på bildet. Og jeg kjenner deg igjen, som om jeg så deg senest i går. Du er yngre enn meg på det bildet.

Tiden er ingen illusjon. Det er ei heller en linje, tiltross for at det virker som fortiden var i går, nåtiden er idag og fremtiden er i morgen. Tiden er en tilstand, tiden er det som består og det vi mister. Tiden går, det minner oss om hva som har vært. Den lager veier, den fyller tomrommet. Man får tid, den kommer automatisk, inntil den slutter og komme. Men du vil aldri vite når din tid er omme, de som vil savne tiden din, er de som blir igjen. Det er de som er igjen som vil undre, over hvor tiden ble av. De vil lure på om tiden har blitt en del av alle de årene som bare har gått siden de sist tilbragte tiden med deg, eller om tiden bare har eksistert som en del av kulissene.

Tiden er ingen illusjon. Tiden er fakta, den konstaterer at jeg er her og du er der.

Vår tid som søsken er ikke over, vi skal begge den samme veien. Men du dro litt før...

Noen ganger bare samler skyene seg..

Noen ganger bare samler skyene seg, og man får en tro på at solen aldri mer vil skinne. Det er vinter, det er minusgrader og alt er hvitt. Tilog med himmelen fremstår som hvit. Ingen vil synes på denne dagen. Man kan gå i ett, hvis man i kler seg i hvitt. Man kan gå i ett med trærne, veggene, himmelen, sneen på bakken. Man kan blandes inn i den hvite bakgrunn. Faller man om å dør, kan man håpe på at snøfallet kommer. Man kan begraves i sneen. Det er slike dager det er perfekt å falle om å dø på.

Jeg er en svart sjel. Det hjelper lite når alt rundt beskriver deg som omtenksom og god, når man bare føler seg tvers igjennom svart. Det hjelper lite med rosa genser, en nysminket ansikt og et tomt smil. Inni meg er jeg svart, jeg er som det svarte hullene ute i universet. Jeg bare faller og faller. Jeg vet ikke når jeg når bunn eller om jeg noen gang vil gjøre det.

Det slo meg i dag. Mens jeg bannet i meg selv, stod på badet foran speilet og nesten skrek. Man skriker selvsagt ikke, fordi naboene kan høre deg. Det blir bare såre hulk og tomme skrik. Tårene som sklir nedover kinnet. Etterlater en fuktig elv. Knærne som dras mot gulvet, behovet for å krympe seg sammen og bare ligge der mens hikstene farer gjennom kroppen som små tsunamibølger.

Det var mens jeg bannet at det slo meg. Fortvilelsen. Den kan aldri beskrives, den er så sår, så brutal så evigvarende. Det slo meg at jeg tror ikke sorgen noen gang vil gå over. Den bare vil dempe seg og plutselig komme. Ut av det blå, eller som det er idag. Det hvite. Det er de dagene sorgen bare kaster seg over deg, tviholder deg som om den aldri vil miste deg eller slippe taket i deg noen gang igjen. Det er da man banner, sklir ned på gulvet og har lyst til å bli der. Man vil bare skrike, tømme seg for ord og følelser. Men tårene kommer, hulkene gjør at du faller om. Og hikstene gjør at du blir liggende der mens alt går gjennom deg som flodbølger. Alle minnene som kommer, de minnene som en gang var gode er blitt så vonde fordi det er så lenge siden. De minner deg om at man aldri skal si aldri to ganger etterhverandre så sant man ikke mener det. Men jeg vet det, det vil aldri, aldri skje igjen. Minnene vi hadde vil aldri, aldri repetere seg selv.

Vi vil aldri, aldri kunne sitte sammen og snakke. Det er fordi det er evigvarende. Det er den evigvarende evigheten som gir den fortvilelsen at du en dag i februar, ni år senere faller sammen. Det er den dagen du lurer på om du noen gang kan reise deg igjen. Om man orker å sette føttene ned på en ny dag, når man forstår at noen ting i livet er evigvarende.

Aldri, aldri. Aldri ville jeg trodd livet mitt skulle se slik ut. At jeg ville bli en av de svake. En som ikke vil reise seg. Jeg ville isåfall at det skulle vært en av de perfekte hvite dagene. Det var nesten en slik dag i dag, men det snødde ikke. Det hjalp ikke at trærne var hvite, for snøen dalte ikke ned. Den etterlot ikke veiene som potensielle graver. Det var ikke et snøfnugg, det var ikke noen nysnø man kan sette føttene på. Det kom aldri snø som kunne dekke fotsporene mine, det var ingen snø som kunne dekke tegnene til at jeg hadde gått fremover til jeg forsvant.

De tårene som kom var bare noen få av mange. Det tok bare en halvtime før jeg forstod at det ikke hjalp. De ble nesten tomme. For hvorfor skal man gråte over det man ikke kan forandre? Hvorfor skal man felle en tåre over det er evigvarende, utenfor det jeg kan forandre.

Men jeg forstod en ting, som jeg skulle ønske jeg aldri ville forstå.

Alt det vonde i livet mitt er evigvarende, mens alt det gode er midlertidig.

Det fikk meg til å innse at jeg hater det midlertidige.

Fallet

Hva skal man si?
At det er verdt å redde deg?
Du faller og faller, jeg står og ser på.
Tør ikke strekke ut hånden.
Frykten banker, er det for tidlig eller for sent?

Minnene strømmer tilbake, det var han som virkelig falt. Han fikk en slags fallskjerm etter han begynte å falle. Etterhvert så sluttet han å falle, eller fallet stabiliserte seg. Man ga ham redskapene, lærte ham å fly. Eller i det minste trodde vi han fløy.

Og så hoppet han ut på ny. Når vi minst ventet det, tilbakelagt var alt som het fallskjerm og ferdigheter. Han må ha savnet fallet, adrenalinet som pumpet i kroppen. Følelsen av hvordan alt av følelser sluttet å eksistere. Euforien, det må ha vært euforien som gjorde det.

Han fikk hjelp for tidlig. Jeg tror han fikk hjelp for tidlig. Før han hadde falt så han virkelig slo seg, før det gikk så galt at han forstod hvor galt det ville kunne gå. Vi lot han ikke falle nok. Det var det sikkerhetsnettet som ble utløst for tidlig.

Men hva med de som faller nå. Når skal vi la de falle og når skal vi ta det imot?

Det kommer spørsmål.

Er de verdige nok?

Klart de er verdige nok. Det er ikke fallet det er snakk om, det er mottakelsen. Men når er de klar for mottakelsen.

Når vet man at de har falt lenge nok, når vet man at man skal kaste fra seg alt man har i hendene og bare stupe etter. Redde de som reddes kan.

Når vet jeg at de har falt så langt allerede, at det er for sent?

Når vet man når det store, farlige hoppet setter i gang. De faller og de faller, og de er verdt å reddes.

Jeg husker han som holdt på å dø to ganger, den tredje gangen falt han for godt.

Jeg viste aldri at han hadde tatt det siste steget, det siste hoppet. Ikke før det var sent.

Det må ha vært euforien.

Jeg ville definitivt hoppet etter.

Vi trenger alle våre brødre..

Det er det treet.
Det jævla treet.

Det står utenfor vinduet, det vaier i vinden. Det fjerner fokuset fra situasjonen. Det får henne til å bli kastet veggimellom. Som en ball, en pingpongball. Dunk, dunk. Hun spretter,hun spretter som faen.

Det er banneord i henne, en hel haug av dem. Ord hun opprinnelig hater, men noen ganger så er det akkurat de ordene som tilfredstiller følelsen. Noen ganger trengs det salver, kraftsalver. Et stygt ord, et ord som brenner på tungen kan være nok til å få ut en a4 side med frustrasjon.

Rommet er grått. Det er grått. Totalt grått, det kunne ikke vært gråere, det er den perfekte balansen mellom svart og hvitt. Det er ingen gråtone engang, det er bare så utrolig grått. Lysstoffrøret i taket blinker, det kommer en susende lyd fra det. Lyden minner om en sommerdøsig flue som gang på gang flyr i vindusglasset. Fluen vil ut, glasset sperrer. Fluen gir seg ikke og om litt vil man finne den omkommet nederst i høyre hjørnet av vinduskarmen. Den kunne ha fløyet til venstre og bort til det vinduet som befinner seg på andre veggen, det vinduet er åpen. Det vinduet representerer veien mot friheten, men flua så aldri aspektene. Flua hadde bestemt seg, og etter sytten forsøk kastet den forgjeves bort sitt liv istedet for å se en annen vei. Alternativer, når legger man egentlig merke til dem? Det burde vært egne nødutganger i samtlige boliger for fluer, spesielt merket slik at de også kunne komme seg ut i stedet for å stange i sin egen fortvilelse og stahet. Mon tro om flua tenkte ; ”Hvis jeg stanger mange nok ganger, så må jo vinduet gi etter?” Men vet fluer egentlig hva vindu og glass er?

Tankene måtte tilbake til rommet. De skulle ikke fokusere på den flua som ikke var i rommet, det var en lampe der. Den lampen distraherte. Den hadde det kalde skjæret, som fikk rommet til å bli enda mer institusjonalisert enn det var fra før av. Men treet stod utenfor, det stod der i all sin prakt. Trær har en sterk tendens til å bare stå der, som om ingenting har hendt eller som ingenting skjer.

Hun hadde en markant puls. Det dunkent i håndleddene, halsen, pannen, brystet, magen, hele henne var en stor og evigvarende puls. Hurtig, kraftig og dunkende. Han lå på gulvet foran henne, blålig og stille. Pulsen var borte. Og en stor mann stod over ham med begge hendene på brystet hans, kompresjoner, harde kompresjoner. 30, han telte høyt. En ung dame var lent over den liggende mannens hode. Hun lyttet til tallene, hun skulle blåse liv. Når han kom til 30, var det hennes tur. To innblåsninger. De skulle holde liv i ham.

Hun selv stod i hjørnet, vettskremt. Hun var en av de som ikke handlet. I stedet var det denne pingpong ballen i hodet hennes. Hun fokuserte på treet. Det jævla treet som ikke brydde seg om hva som skjedde i det grå rommet. Hun ville hjelpe til, men ønsket hennes var ingen lov. Kroppen lystret ikke. Hun kjente pingpong ballen, venstre tinning, høyre tinning. Den dunkingen.. Tankene hennes blandet seg med fantasiene.

Hun så hvordan de jobbet med den livløse kroppen. Hun undret på hvor grensen mellom liv og død var. Hun lurte på om sjelen faktisk var adskilt fra kroppen. Ville hun se sjelen hvis han var død? Eller var sjelen usynlig, koblet til en streng i menneskekroppen. Kanskje betraktet den livløse mannen sjelen sin i egen kropp, som en ”ut av deg selv opplevelse”. Kanskje hadde han valget mellom å kjempe for livet sitt eller evig hvile. Hva ville du valgt hvis du lå på gulvet i et grått rom, med et surrende lysstoffrør over hodet? Enn om du lå der fordi du hadde tatt en for stor dose av ditt livs avhengighet? Et stoff du en gang ofret alt for, det som en gang startet som kjærlighet ved første stikk og som nå var en evinnelig russisk rulett. Du vet aldri når skuddet faller. Hva ville du valgt?

Hun trodde på verdigheten, at den var iboende alle mennesker. Så idealistisk. Hun ville han skulle leve, hun ville at hjertet hans skulle begynne å slå. Hun ville se fargen komme tilbake i ansiktet hans, se hvordan de hjalp han på bena. Hun ville høre murringen fra stemmen hans, når han ble vekket med en dose motgift, hvordan han forbannet de som reddet ham fordi de tok fra ham rusen hans. For kanskje, kanskje ville akkurat han ikke reagere sånn. Kanskje ville han smile til de som reddet ham, tenkt at han ble reddet fordi verden trengte ham. Det var jo derfor hun ville redde ham, alle er like mye verdt. Vi trenger alle våre bødre, gjør vi ikke?

Hun kjente pulsen, kaldsvetten. Det ble tåkete foran øynene hennes. Hun vet ikke om det var tårer eller svimmelhet. Det var som et slag traff henne fra siden, hun slo hodet mot veggen. Falt sammen på gulvet. Bildene fòr foran netthinnen hennes. Toalett, sprøyta, beltet, blodet, den livløse kroppen. Den ble aldri reddet. Hun karret seg på bena, fortrengte bildene. Men kjente smerten.

Hun så de gule mennene ankomme rommet. De stod rundt mannen, en på kne. Hun så ikke handlingene, hun hørte ikke ordene. Det var kaos, hun var utenfor. Men hun forstod det, når alle trakk seg vekk. Hun kjente stillheten, hårene på armene reiste seg. Et vindpust forlot rommet, forlot det lukkede vinduet så gardinene strøk seg forsiktig mot veggen.

Vi trenger alle våre brødre.

Å se seg selv...

Det er ikke mange minuttene siden jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev, jeg skrev i "svarteboken" om dagens hendelser. Eller, jeg skrev om dagens tanker om gårsdagens hendelser. Om det jeg hadde opplevd som gjorde at jeg sank sammen på gulvet mens tårene bare rant og rant. Det var et hav av tårer, og jeg kunne ikke huske sist jeg nådde bunnen. Det var savn, sorg og det grusomme engasjementet. Det engasjementet som prikker deg på skulderen om morgenen og minner deg på at faktisk DU kan gjøre en forskjell. Jeg tror på det hver morgen, og hver kveld må jeg se meg selv i speilet, vel vitende om at jeg ikke gjorde en forskjell.

Jeg plukker opp folk. Det er på en måte jobben min. Jeg lar de falle ned i livets grøftekant, jeg ser de tryner og venter til de har nådd bunnen før jeg rekker frem en hånd. De tar sjeldent hånden når de har nådd bunnen. I går var det en som tok hånden min, jeg hjalp ham på bena. Ga han en mulighet til å se seg selv på ny, gi sitt eget liv en sjanse. Jeg venter nå, venter og venter. Lurer på om han har tatt sjansen og beholdt den.
Det var det jeg skrev om. Men jeg brukte råere ord, jeg brukte hardere ord. Ord som fikk meg til å innse at jeg hjalp en annen i hodet mitt, ikke ham. Jeg hjalp en for å lindre min egen dårlige samvittighet, for min egen utilstrekkelighet en haug med år tilbake i tid.

Jeg så meg selv innvendig og ble skuffet. Jeg trodde jeg hadde ærligere hensikter. Dette førte meg mot speilet, jeg vurderte å kle meg naken. Vise meg selv min egen sårbarhet, den sårbarheten jeg aldri vil vise noen andre. Men jeg maktet ikke. Jeg skammet meg.

I svarteboken burde jeg ha gitt meg en klapp på skulderen. Jeg burde ha motivert meg selv, fortalt meg selv hva jeg er flink til og hva mine sterke sider er. Foran speilet burde jeg fortalte at jeg vakker fra innsiden og ut. Men jeg hater å lyve.

Jeg er 27 år. Jeg er en som ulv i fåreklær. Når jeg lukker øynene så må jeg innse realiteten. Jeg har et brennende engasjement som har gjort meg ensom. Jeg har et selvbilde som gjør folk usikre, de tror jeg er som bly. De burde bare ha minnet seg selv på at bly smelter i kontakt med varme. Det er derfor jeg holder meg i kulden...

Stormsikkert..

Alle disse årene som har gått, selvsagt viste jeg at de var en del av livet.

Jeg bare lot de gli gjennom fingrene som tidens sand. Det slo meg for litt siden, når tåken omkranset meg og holdt meg i sine fuktige armer; Det er kun noen år som har gått, hele livet står igjen. Vil det noen gang forandre seg?

Hvordan vil syv år med sorg føles i forhold til sytti? Noen tap er uerstattelige. Noen tårer er verdt å gråte, de gjenspeiler at man har hatt en viktig person i livet.

Men når vil minnene om trikketuren slutte å snurre i hodet mitt? Når vil jeg slutte å bære nag til at jeg ga ham en klem, og trodde på de løftene han ga meg? Når vil jeg forstå at man aldri vil ha etterpåklokskapen i nåtidens hånd? Når vil jeg slutte fred med at ting ble som de ble?

Jeg har en mur rundt meg, den er kraftig og vindfast. Ingen gode ord kan rive den ned, ingen tårer kan få meg til å lete etter utgangen, ingen løfter vil la den falle, og ingen blikk vil mykne den opp. Den står, trofast og sterk. Den beskytter meg mot flere tårer, den beskytter meg mot flere tap.

Jeg fortsetter å la årene komme, og legger de bak meg som ingenting har endt. Jeg trekker ut en og annen erfaring, og lar erfaringene bli til murstein som kan bygge muren min høyere og bredere. Og en dag vil ikke engang kjærlighetens orkan kunne rive den ned.

Hysj, hysj..

Jeg hadde lyst til å be deg om noe. Jeg ville be deg sette deg pent på stolen, jeg ville hysjet på deg fordi jeg ville fortelle historien min. Det var det jeg ville.

Men et sted i meg har løgnen forandret min historie, ordene er ikke de samme lenger og jeg undrer til stadighet hva som var sant, hva var fiksjon og hvor var jeg?

Jeg hadde lyst til å fortelle om en som betydde noe for meg, men nå har det gått så mange år at jeg undrer på hva det var han betydde.

Jeg skulle gjerne fortalt om hva som forandret livet mitt, og gjorde at jeg begynte å skrive min egen historie på ny. Men jeg husker bare den intense smerten, resten er vage minner. De er fortrengt, fortært og de har glidd inn i evigheten.

Jeg lurer på om jeg ville følt meg lettere om jeg en dag fortalte alt til en person, i stedet for å dele historien min i 20 biter, og gi en liten bit til noen mennesker.

Jeg tror det ville gjort meg sårbar, det ville også tvunget meg selv til å finne den røde tråden. Da ville jeg vært nødt til å kjenne på smerten, erkjenne tapet og spørre meg selv: ”Hvorfor gikk du ikke videre?”

For jeg står ved porten til det punktet hvor livet mitt tok en brå venning, jeg står der og venter på at det vil skje en forandring. At det punktet vil slettes, og at han kommer mot meg, tar hånden min og vi møter livet sammen.

Da ville jeg sluppet å samle sammen de tyve puslespillbitene som utgjør min sannhet. Men historien er der for en grunn, og den kan kun forstås når jeg ser meg tilbake. Hvis jeg bare hadde våget å se meg tilbake.

Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev.

Jeg tror det var ordene til Inger Hagerup engang. De har festet seg, som tårer i fryst glass.

Jeg lever i en slags absurd normalitet om dagen, jorden er snudd på hodet og jeg ser gjennom et par utydelige briller. Jeg tolker, jeg vandrer, jeg smiler, mens jeg spør meg selv ”Hvor er du?”.
Jeg kjenner ikke mine egne tanker, mine dypeste følelser eller min egen lidenskap. Alt er en diffus tåke, jeg har et mål, men jeg finner ikke veien. Jeg vet jeg må nå det, men jeg har ikke
redskapene jeg trenger. Jeg leter i blinde.

De minner meg på kjærligheten. De sier jeg trenger den. Jeg vil ikke trenge kjærligheten, jeg syns den på sett og vis er stygg. Like stygg som den er vakker. Det er et urettferdig spill, det er en krig mellom to ujevne parter. Den ene vil alltid ha mer makt enn den andre, den ene vil alltid elske høyest, den ene vil alltid elske minst. Det er rolleforvekslinger, man kastes mellom sine egne følelser. Man forandres, eldes og utvikles mens man er bundet til en partner som forandres, eldes og utvikles. Men sjeldent den samme veien. De dras i hver sin retning, men de holdes sammen. Fordi? De sier vi er ment for kjærlighet. Mennesker er flokkdyr.Men jeg? Jeg er utskuddet, jeg er hun som trives utenfor flokken. En flokk kan svikte, en flokk kan bedra og forråde.

Jeg leste tre horoskop for denne uken, i tilegg fant jeg et englekort. Alle lovet meg kjærlighet, de oppfordret til det sosiale fellesskap. De rundt meg fniste, dultet meg i skulderen og ba meg komme meg ut.

Jeg tittet på kalenderen min, og begynte automatisk å avlyse det jeg hadde av avtaler. Du kan spørre hvorfor?

Jeg kan svare.

Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev. Jeg vil ikke bli til et dikt, jeg vil ikke bli det brevet som aldri ble brent. Jeg vil ikke huskes, jeg vil ikke sette spor. Jeg vil tusle ute mens det snør, jeg vil at nysnøen skal slette alle spor etter meg. Jeg vil være det diktet som ingen skrev.

Og de sier jeg er oppmerksomhetssyk?

Skyggen min og jeg..

Noen ganger føles det som man går gjennom livet alene. Det var i alle fall slik jeg følte det i sted, når jeg satt ved kjøkkenbordet og nippet til min daglige dose med koffein. Synet utenfor vinduet bekreftet det på et vis, det var så rolig i veien ved blokken min. Og den gråhvite snøen gjorde roen enda tyngre.

Snøen har den egenskapen at den demper lyder, samtidig som den gir en slags lun trygghet. Jeg liker snøen.

Mens jeg tittet ut av vinduet begynte tankene å røre på seg. Jeg tror det var det som fikk meg til å få følelsen av at man går alene gjennom livet. Noen ganger er det kun ens egen skygge man ser, man er alene og når man ønsker å tømme hjertet er det ingen der. Det er ingen man kan ringe til, fordi det har gått for lang tid. Hvordan skal man slå et nummer å fortelle at man har fått et slags tilbake fall etter syv år?

Det er det som er problematisk med en sorg, eller savnet mitt. De første årene er alle tilgjengelige, folk er forbredt på at tårer kan komme og at man kan ha vonde dager. De fleste av mine dager er bra, men i dag fikk jeg et svakt spark i ryggen. Jeg husket så godt den overdosen jeg var vitne til.

Jeg ønsker meg bare et spørsmål, at en kan spørre meg: ”Hvordan syntes du det var å finne han delvis bevistløs på toalettet?”

Jeg vet hva jeg ville svart: ”Det gikk bra, han levde. Hadde jeg funnet han død, ville jeg fått en knekk. Min største frykt er å finne en person død av en overdose på et toalett, med hode hengende ned. Jeg er redd bildene vil komme tilbake da, at jeg skal våkne midt på natten igjen med synet av min døde bror på netthinnen. Men det gikk bra med han her, så jeg klarer meg fint.”

Jeg undrer litt hvorfor jeg må få bekreftet ovenfor en eller annen at jeg har det bra, kanskje er det fordi man ønsker å advare om at en dag så er det ikke sikkert jeg vil takle det like bra. Da kan det hende at jeg faller, at jeg må ty til tårene og sterke ord.

Men i dag går det bra, selv om jeg vandrer gjennom livet delvis alene. Det er kun skyggen min og jeg..