Vi trenger alle våre brødre..

Det er det treet.
Det jævla treet.

Det står utenfor vinduet, det vaier i vinden. Det fjerner fokuset fra situasjonen. Det får henne til å bli kastet veggimellom. Som en ball, en pingpongball. Dunk, dunk. Hun spretter,hun spretter som faen.

Det er banneord i henne, en hel haug av dem. Ord hun opprinnelig hater, men noen ganger så er det akkurat de ordene som tilfredstiller følelsen. Noen ganger trengs det salver, kraftsalver. Et stygt ord, et ord som brenner på tungen kan være nok til å få ut en a4 side med frustrasjon.

Rommet er grått. Det er grått. Totalt grått, det kunne ikke vært gråere, det er den perfekte balansen mellom svart og hvitt. Det er ingen gråtone engang, det er bare så utrolig grått. Lysstoffrøret i taket blinker, det kommer en susende lyd fra det. Lyden minner om en sommerdøsig flue som gang på gang flyr i vindusglasset. Fluen vil ut, glasset sperrer. Fluen gir seg ikke og om litt vil man finne den omkommet nederst i høyre hjørnet av vinduskarmen. Den kunne ha fløyet til venstre og bort til det vinduet som befinner seg på andre veggen, det vinduet er åpen. Det vinduet representerer veien mot friheten, men flua så aldri aspektene. Flua hadde bestemt seg, og etter sytten forsøk kastet den forgjeves bort sitt liv istedet for å se en annen vei. Alternativer, når legger man egentlig merke til dem? Det burde vært egne nødutganger i samtlige boliger for fluer, spesielt merket slik at de også kunne komme seg ut i stedet for å stange i sin egen fortvilelse og stahet. Mon tro om flua tenkte ; ”Hvis jeg stanger mange nok ganger, så må jo vinduet gi etter?” Men vet fluer egentlig hva vindu og glass er?

Tankene måtte tilbake til rommet. De skulle ikke fokusere på den flua som ikke var i rommet, det var en lampe der. Den lampen distraherte. Den hadde det kalde skjæret, som fikk rommet til å bli enda mer institusjonalisert enn det var fra før av. Men treet stod utenfor, det stod der i all sin prakt. Trær har en sterk tendens til å bare stå der, som om ingenting har hendt eller som ingenting skjer.

Hun hadde en markant puls. Det dunkent i håndleddene, halsen, pannen, brystet, magen, hele henne var en stor og evigvarende puls. Hurtig, kraftig og dunkende. Han lå på gulvet foran henne, blålig og stille. Pulsen var borte. Og en stor mann stod over ham med begge hendene på brystet hans, kompresjoner, harde kompresjoner. 30, han telte høyt. En ung dame var lent over den liggende mannens hode. Hun lyttet til tallene, hun skulle blåse liv. Når han kom til 30, var det hennes tur. To innblåsninger. De skulle holde liv i ham.

Hun selv stod i hjørnet, vettskremt. Hun var en av de som ikke handlet. I stedet var det denne pingpong ballen i hodet hennes. Hun fokuserte på treet. Det jævla treet som ikke brydde seg om hva som skjedde i det grå rommet. Hun ville hjelpe til, men ønsket hennes var ingen lov. Kroppen lystret ikke. Hun kjente pingpong ballen, venstre tinning, høyre tinning. Den dunkingen.. Tankene hennes blandet seg med fantasiene.

Hun så hvordan de jobbet med den livløse kroppen. Hun undret på hvor grensen mellom liv og død var. Hun lurte på om sjelen faktisk var adskilt fra kroppen. Ville hun se sjelen hvis han var død? Eller var sjelen usynlig, koblet til en streng i menneskekroppen. Kanskje betraktet den livløse mannen sjelen sin i egen kropp, som en ”ut av deg selv opplevelse”. Kanskje hadde han valget mellom å kjempe for livet sitt eller evig hvile. Hva ville du valgt hvis du lå på gulvet i et grått rom, med et surrende lysstoffrør over hodet? Enn om du lå der fordi du hadde tatt en for stor dose av ditt livs avhengighet? Et stoff du en gang ofret alt for, det som en gang startet som kjærlighet ved første stikk og som nå var en evinnelig russisk rulett. Du vet aldri når skuddet faller. Hva ville du valgt?

Hun trodde på verdigheten, at den var iboende alle mennesker. Så idealistisk. Hun ville han skulle leve, hun ville at hjertet hans skulle begynne å slå. Hun ville se fargen komme tilbake i ansiktet hans, se hvordan de hjalp han på bena. Hun ville høre murringen fra stemmen hans, når han ble vekket med en dose motgift, hvordan han forbannet de som reddet ham fordi de tok fra ham rusen hans. For kanskje, kanskje ville akkurat han ikke reagere sånn. Kanskje ville han smile til de som reddet ham, tenkt at han ble reddet fordi verden trengte ham. Det var jo derfor hun ville redde ham, alle er like mye verdt. Vi trenger alle våre bødre, gjør vi ikke?

Hun kjente pulsen, kaldsvetten. Det ble tåkete foran øynene hennes. Hun vet ikke om det var tårer eller svimmelhet. Det var som et slag traff henne fra siden, hun slo hodet mot veggen. Falt sammen på gulvet. Bildene fòr foran netthinnen hennes. Toalett, sprøyta, beltet, blodet, den livløse kroppen. Den ble aldri reddet. Hun karret seg på bena, fortrengte bildene. Men kjente smerten.

Hun så de gule mennene ankomme rommet. De stod rundt mannen, en på kne. Hun så ikke handlingene, hun hørte ikke ordene. Det var kaos, hun var utenfor. Men hun forstod det, når alle trakk seg vekk. Hun kjente stillheten, hårene på armene reiste seg. Et vindpust forlot rommet, forlot det lukkede vinduet så gardinene strøk seg forsiktig mot veggen.

Vi trenger alle våre brødre.