Med vilje..

”Jeg tror alle som tar overdose gjør det med vilje.”

Jeg stod tilbakelent mot veggen, støttet meg med hendene bak ryggen og knærne hadde en baklengs knekk. En slags miljøarbeider stilling man etablerer for å kunne ha lange samtaler på rare steder.

Han stod foroverlent, med haken mot stokken sin. Han tittet på meg, utfordret meg og vurderte meg. Han hadde det rampete gutteaktige blikket bare slitne heroinister har.

”Jaha?”

Jeg viste ikke helt hva jeg skulle svare, ordene hans hadde kommet brått på meg. Han stod der med sin lange erfaring som ga han en type kunnskap. Jeg stod der med min fagkunnskap. Jeg ante ikke hva som var rett.

”Ja, man setter da ikke en overdose uten å ville dø. Og vil man ikke dø tar man ikke doser store nok til at man tar en overdose.”

Jeg lette gjennom arkivene med kunnskap i hodet mitt, jeg prøvde å erindre statistikk, sitater eller fakta som kunne motsi han. Jeg likte ikke tanken på at han hadde rett.

”Men det finnes jo unntak…”

Jeg hadde ikke et bedre motargument.

”Joda, det finnes alltid unntak. Men jeg tror at de fleste gjør det med vilje.”

Vi mistet blikkontakten og han gikk sin vei. Jeg så mot gulvet. Nedslått.

Livslyst..

Jeg så på han, der han satt med sprøyta i armen. Det var kombinasjonen av manglende livslyst og en dose med gift som gjorde at jeg ble fascinert. Jeg klarte ikke slutte å se på kanylen som roterte under huden, hvordan han febrilsk lette etter en åre. Jeg tror jeg forstyrret ham.

Han begynte å prate, hverdagslig før sorgen tok ham. Avgjørelsen ble lettere, kanylen ble treffsikker og han presset giften inn i årene. Milliliter for milliliter, stoffet blandet seg med blodet. Han tok ut sprøyta, la den ved siden av seg. Øynene våre møttes. Hadde han vist min historie ville han ikke delt dette øyeblikket med meg.

Jeg så at han ventet, lengtet så intenst etter virkningen. Øynene ble blassere, kroppen hans ble slappere, han sank bakover. Forsvant noen sekunder, før han åpnet øynene igjen og prøvde å fortsette samtalen. Det tok noen ord, før rusen førte han vekk igjen.

Han ble sløvere, mer sliten og hadde et ønske om hvile. Jeg lurte på hvor lenge han ville hvile, var det fem minutter, en time, eller var det for alltid? Var livslysten totalt fraværende, var suget etter mer gift så sterkt at han ikke ville dø? Ville han leve for å kjenne denne virkningen tre ganger daglig resten av sitt liv?

Det tok en time, hvor han stadig forsvant før han kom tilbake. Jeg satt på kanten av stolen, klar til kamp om han skulle slutte å kjempe for livet. Men det var falsk alarm. Avhengigheten var hans livslyst.

Konteksten...

Jeg gikk langs stranden, plukket opp stein for stein og kastet de ut i havet. På vei ut av min horisont. Når jeg holdt en stein i hånden, kjente jeg tyngden dens, jeg følte tyngdekraften i min lille hånd. Jeg så på den, jeg viste at det var siste gang jeg ville se den, før jeg hev armen og kastet den så langt jeg kunne. Borte, ut av synet, ut av sinnet.

Slik holdt jeg på, det ble en terapi. Det ble den lengste turen på stranden i mitt liv. Jeg lot føttene synke dypt ned i sanden før jeg tok et skritt videre. I flere timer holdt jeg på slik. Lot sanden få prente inn et inntrykk i minnet mitt. Jeg lot føttene, musklene og hele kroppen min få kjenne tyngden. For det var tungt å gå den dagen, sanden gjorde det bare litt mer kjennbart.

Jeg hadde stoppet et stykke fra der hvor turen startet. Jeg hadde ikke gått mer enn hundre og femti meter. Men strekningen føltes så lang, men det er slik det føles. Når man går alene, med sine mørkeste tanker. Det minnet meg om diktet, om den tunge strekningen man går aleine. Uten Guds hjelp. Men Gud har aldri vært ved min side, verken på denne strekningen, eller senere strekninger. Det er alltid kun mine fotspor som setter avtrykk, enten det er i sanden, på plenen eller på grusen. To føtter i størrelse 39.

Jeg stoppet fordi det begynte å blåse, det var den velkjente vinden som med jevne mellomrom river tak i håret mitt. Presser hodet mitt bakover slik at jeg skal få se sannheten i øynene. For sannheten er himmelen. Det er når det blåser opp, når himmelen med et blir svart, før lynet setter sitt avtrykk der, at jeg forstår konteksten. Jeg er et individ, og himmelen er uendelig stor. Det er faen meg ikke rart at jeg føler meg aleine.

Mot til å leve...

Jeg satt ute på verandaen, med vinden i håret og en bitter iskaffe i hånden. Tankene løp av gårde, i går tenkte jeg at sorgen hadde lettet. Men så ble jeg i dag rammet av en slags avmakt, en desperat følelse av tap. Jeg skulle ofte ønske at jeg hadde en sterk og vakker stemme, slik at jeg kunne sunget ut sorgen. For ordene føles av og til for små, de er sjelden kraftfulle nok til å gi uttrykk for hva jeg tenker og føler. De blir bare tomme ord, bare en beskrivelse. De gir ingen den lille følelsen av sorg, av avmakt og fortvilelse.

Hvis du hadde spurt hvem var han?

Da skulle jeg ønske at stemmen min var sterk, at mine ord var beskrivende nok til at du kunne forstå.

Men jeg har ikke stemmen jeg har bare ordene, jeg har bare følelsen av tapet når vinden kjærtegner håret mitt.

Men hvem var han?

Jeg ville svart at han var mine rake motsetning. Han hadde en hjertelig latter som han hele tiden lot folk få høre. Han hadde et smil som nådde til øynene. Han hadde en nysgjerrighet til livet som jeg aldri før har sett, og som jeg heller ikke siden har observert hos noen. Han hadde alltid så mange planer. Han var alltid på vei ut døren for å leve livet. Han hadde det travelt, og i etterkant forstod man hvorfor.

Men hva ville jeg gjort hvis jeg hadde hatt etterpåklokskapen i min hånd, når alt herjet som verst?

Jeg ville omfavnet han, latt han få føle lillesøster sin kjærlighet. Jeg ville sagt at jeg forgudet han, at han var min klippe. Jeg ville holdt han i hånden gjennom kampen, jeg ville sagt at jeg forstod at det ikke var et valg mellom giften og meg. Det var ikke enten eller. Det var plass til oss begge, selv om giften tok han fra meg.

Men ville jeg gjort hva som helst?

Han var min motsetning, han elsket livet. Jeg har alltid vært den forsiktige, den pliktoppfyllende. Den som så vidt titter ut utgangsdøren, jeg er livredd. Jeg er redd for å dø, jeg er redd for å leve, jeg er redd for å elske, aller sterkest er frykten for å bli likt eller bli sett. Han ville være i senter, erobre verden, han ville le, han ville nyte.

Ja, jeg ville gjort hva som helst for at han kunne fortsette å leve, for at han kunne fortsette å oppleve. På et punkt kunne jeg satt sprøyten for han, hvis han lovet meg avstand fra giften, for at han ville få oppfylt alle sine drømmer. Men han spurte aldri, og jeg forstod aldri at tiden holdt på å ta slutt. Men innerst inne vet jeg, at han ville ofret alt for at jeg skulle smile, at jeg skulle le, at jeg skulle løpe ut døren når solen kom på våren for å ta den første utepilsen. Jeg vet at han ville gitt meg hele jorden, at han alltid ville lik meg, at han alltid ville se meg.

Det er rart, sorgen som forsvinner, som om den bleknes. Men så er det øyeblikk i solen, et øyeblikk når vinden blåser opp rundt meg, at alle følelsene blomstrer opp igjen. Jeg kjenner verkingen i kroppen, men så klarer jeg ikke slutte å smile, for ut av det blå så føler jeg meg så høyt elsket. Jeg føler at jeg vet hva jeg må, jeg må tørre å leve som han. Hvis bare noen kunne gi meg styrken…

Da var vi i gang..

Da var jeg i gang med mitt første blogginnlegg..

Jeg drømte en gang at jeg bodde i en liten hytte, ytterst på en skotsk øy. Jeg bodde alene i dette lille skuret av en hytte, men jeg hadde en sau. Og hytten var plassert ytterst på en klippe som gikk bratt ned til havet, det voldsomme havet som ville sluke hele meg hvis jeg tippet over kanten. Naturen rundt var fabelaktig, med det grønneste gress og de grønneste trær. Litt likt en barnetegning.

Denne drømmen har blitt til en reel drøm. Et sted jeg lengter til når dagene blir for lange. Jeg lengter til sofaen i denne hytten, til de gnistrende flammene i peisen, til glasset fylt med kirsebærvin, til den lille skrivemaskinen som står på pulten. Jeg lengter til pulten som er plassert foran vinduet med utsikt mot havet, havet som stormer mot meg fordi det er uvær. Det tordner, det lyner, det rister og regnet faller og faller..

Kanskje en dag ville jeg sitte der, la fingrene fare over tastaturet mens jeg skriver på en roman fordi jeg har lyst. Ikke fordi jeg er flink, eller fordi jeg er en bestselger. Men fordi jeg liker å skrive, enten om meg selv eller det fiktive.

Denne bloggen er det nærmeste jeg kommer min drøm nå. Her jeg sitter bortgjemt i en leilighet på Oslo øst, jeg har krøpet meg sammen i sofaen, jeg venter på regnet og på at tevannet mitt skal koke opp.

Jeg skriver for å skrive, om noen skulle like det jeg skriver så er det ren skjær bonus.
Jeg kan ikke love at jeg skriver sant, men det finnes kanskje et snev av løgn i alle sannheter, eller et snev av sannhet i mine hviteste løgner..

Vi leses...