Livslyst..

Jeg så på han, der han satt med sprøyta i armen. Det var kombinasjonen av manglende livslyst og en dose med gift som gjorde at jeg ble fascinert. Jeg klarte ikke slutte å se på kanylen som roterte under huden, hvordan han febrilsk lette etter en åre. Jeg tror jeg forstyrret ham.

Han begynte å prate, hverdagslig før sorgen tok ham. Avgjørelsen ble lettere, kanylen ble treffsikker og han presset giften inn i årene. Milliliter for milliliter, stoffet blandet seg med blodet. Han tok ut sprøyta, la den ved siden av seg. Øynene våre møttes. Hadde han vist min historie ville han ikke delt dette øyeblikket med meg.

Jeg så at han ventet, lengtet så intenst etter virkningen. Øynene ble blassere, kroppen hans ble slappere, han sank bakover. Forsvant noen sekunder, før han åpnet øynene igjen og prøvde å fortsette samtalen. Det tok noen ord, før rusen førte han vekk igjen.

Han ble sløvere, mer sliten og hadde et ønske om hvile. Jeg lurte på hvor lenge han ville hvile, var det fem minutter, en time, eller var det for alltid? Var livslysten totalt fraværende, var suget etter mer gift så sterkt at han ikke ville dø? Ville han leve for å kjenne denne virkningen tre ganger daglig resten av sitt liv?

Det tok en time, hvor han stadig forsvant før han kom tilbake. Jeg satt på kanten av stolen, klar til kamp om han skulle slutte å kjempe for livet. Men det var falsk alarm. Avhengigheten var hans livslyst.