Skyggen min og jeg..

Noen ganger føles det som man går gjennom livet alene. Det var i alle fall slik jeg følte det i sted, når jeg satt ved kjøkkenbordet og nippet til min daglige dose med koffein. Synet utenfor vinduet bekreftet det på et vis, det var så rolig i veien ved blokken min. Og den gråhvite snøen gjorde roen enda tyngre.

Snøen har den egenskapen at den demper lyder, samtidig som den gir en slags lun trygghet. Jeg liker snøen.

Mens jeg tittet ut av vinduet begynte tankene å røre på seg. Jeg tror det var det som fikk meg til å få følelsen av at man går alene gjennom livet. Noen ganger er det kun ens egen skygge man ser, man er alene og når man ønsker å tømme hjertet er det ingen der. Det er ingen man kan ringe til, fordi det har gått for lang tid. Hvordan skal man slå et nummer å fortelle at man har fått et slags tilbake fall etter syv år?

Det er det som er problematisk med en sorg, eller savnet mitt. De første årene er alle tilgjengelige, folk er forbredt på at tårer kan komme og at man kan ha vonde dager. De fleste av mine dager er bra, men i dag fikk jeg et svakt spark i ryggen. Jeg husket så godt den overdosen jeg var vitne til.

Jeg ønsker meg bare et spørsmål, at en kan spørre meg: ”Hvordan syntes du det var å finne han delvis bevistløs på toalettet?”

Jeg vet hva jeg ville svart: ”Det gikk bra, han levde. Hadde jeg funnet han død, ville jeg fått en knekk. Min største frykt er å finne en person død av en overdose på et toalett, med hode hengende ned. Jeg er redd bildene vil komme tilbake da, at jeg skal våkne midt på natten igjen med synet av min døde bror på netthinnen. Men det gikk bra med han her, så jeg klarer meg fint.”

Jeg undrer litt hvorfor jeg må få bekreftet ovenfor en eller annen at jeg har det bra, kanskje er det fordi man ønsker å advare om at en dag så er det ikke sikkert jeg vil takle det like bra. Da kan det hende at jeg faller, at jeg må ty til tårene og sterke ord.

Men i dag går det bra, selv om jeg vandrer gjennom livet delvis alene. Det er kun skyggen min og jeg..

Jeg fant ham..

Jeg fant ham. Han satt på toalettet, sprøyta lå ved føttene hans. Den hadde etterlatt en liten dam med blod.

Kroppen hans var slapp og tung, hodet hang ned. Vi prøvde å få liv i ham. Vi ristet, vi kløp, vi skrek navnet hans. Han responderte så vidt, han var på vei av sted.

Vi dro ham opp, han sank sammen. Vi dro mer, fikk han på bena, men knærne ga bare etter. Han var tung, han var dødvekt.

Styrken fra tre mennesker, harde tak og muskelskjelvninger. Vi fikk ham i gangen, vi la han ned. Han var stille, kroppen var tung.

Jeg ville spørre ham, jeg ville riste ham, vekke ham og spørre. Jeg lurte på hvordan det var å dø, hvordan det var å ligge der, mens kroppen holdt på å avslutte livet.
Han hev etter pusten hvert 30. sekund, pulsen økte og hjertet slo fortere.
Når ville det stoppe?

Ambulanse kom, jeg så hvordan de arbeidet. Jeg tenkte på han som ble funnet på et toalett for flere år siden. Kroppen hadde alt gitt opp da, han var rukket å bli kald. Ansiktet var blå/lilla etter at hodet hadde hengt ned, blodet hadde samlet seg der før det sluttet å sirkulere gjennom kroppen. Hadde han hevet etter pusten hver 30. sekund? Eller hadde han bare trukket pusten en siste gang, hadde kroppen gitt opp med en gang?

Det var ikke tegn til smerter, alt gikk bare sakte. Døden bruker tid, han må komme og hente sine offere. Han må se til at det er riktig tid. Nå var ambulansepersonellet raskere.
En ny sprøyte avsluttet hans sprøyte. Han gryntet, skrek. Vi fikk ham på bena, knærne sviktet ikke lenger. Han var forbannet, vi hadde stjålet hans rus.

Det var ikke et takk for at han fikk tilbake livet sitt, en ny sjanse til å endre sin historie. Han skrek om mer morfin. Rusen var fantastisk, så fantastisk at han ville dra den med seg over i døden.