Jeg fant ham..

Jeg fant ham. Han satt på toalettet, sprøyta lå ved føttene hans. Den hadde etterlatt en liten dam med blod.

Kroppen hans var slapp og tung, hodet hang ned. Vi prøvde å få liv i ham. Vi ristet, vi kløp, vi skrek navnet hans. Han responderte så vidt, han var på vei av sted.

Vi dro ham opp, han sank sammen. Vi dro mer, fikk han på bena, men knærne ga bare etter. Han var tung, han var dødvekt.

Styrken fra tre mennesker, harde tak og muskelskjelvninger. Vi fikk ham i gangen, vi la han ned. Han var stille, kroppen var tung.

Jeg ville spørre ham, jeg ville riste ham, vekke ham og spørre. Jeg lurte på hvordan det var å dø, hvordan det var å ligge der, mens kroppen holdt på å avslutte livet.
Han hev etter pusten hvert 30. sekund, pulsen økte og hjertet slo fortere.
Når ville det stoppe?

Ambulanse kom, jeg så hvordan de arbeidet. Jeg tenkte på han som ble funnet på et toalett for flere år siden. Kroppen hadde alt gitt opp da, han var rukket å bli kald. Ansiktet var blå/lilla etter at hodet hadde hengt ned, blodet hadde samlet seg der før det sluttet å sirkulere gjennom kroppen. Hadde han hevet etter pusten hver 30. sekund? Eller hadde han bare trukket pusten en siste gang, hadde kroppen gitt opp med en gang?

Det var ikke tegn til smerter, alt gikk bare sakte. Døden bruker tid, han må komme og hente sine offere. Han må se til at det er riktig tid. Nå var ambulansepersonellet raskere.
En ny sprøyte avsluttet hans sprøyte. Han gryntet, skrek. Vi fikk ham på bena, knærne sviktet ikke lenger. Han var forbannet, vi hadde stjålet hans rus.

Det var ikke et takk for at han fikk tilbake livet sitt, en ny sjanse til å endre sin historie. Han skrek om mer morfin. Rusen var fantastisk, så fantastisk at han ville dra den med seg over i døden.