Hysj, hysj..

Jeg hadde lyst til å be deg om noe. Jeg ville be deg sette deg pent på stolen, jeg ville hysjet på deg fordi jeg ville fortelle historien min. Det var det jeg ville.

Men et sted i meg har løgnen forandret min historie, ordene er ikke de samme lenger og jeg undrer til stadighet hva som var sant, hva var fiksjon og hvor var jeg?

Jeg hadde lyst til å fortelle om en som betydde noe for meg, men nå har det gått så mange år at jeg undrer på hva det var han betydde.

Jeg skulle gjerne fortalt om hva som forandret livet mitt, og gjorde at jeg begynte å skrive min egen historie på ny. Men jeg husker bare den intense smerten, resten er vage minner. De er fortrengt, fortært og de har glidd inn i evigheten.

Jeg lurer på om jeg ville følt meg lettere om jeg en dag fortalte alt til en person, i stedet for å dele historien min i 20 biter, og gi en liten bit til noen mennesker.

Jeg tror det ville gjort meg sårbar, det ville også tvunget meg selv til å finne den røde tråden. Da ville jeg vært nødt til å kjenne på smerten, erkjenne tapet og spørre meg selv: ”Hvorfor gikk du ikke videre?”

For jeg står ved porten til det punktet hvor livet mitt tok en brå venning, jeg står der og venter på at det vil skje en forandring. At det punktet vil slettes, og at han kommer mot meg, tar hånden min og vi møter livet sammen.

Da ville jeg sluppet å samle sammen de tyve puslespillbitene som utgjør min sannhet. Men historien er der for en grunn, og den kan kun forstås når jeg ser meg tilbake. Hvis jeg bare hadde våget å se meg tilbake.

Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev.

Jeg tror det var ordene til Inger Hagerup engang. De har festet seg, som tårer i fryst glass.

Jeg lever i en slags absurd normalitet om dagen, jorden er snudd på hodet og jeg ser gjennom et par utydelige briller. Jeg tolker, jeg vandrer, jeg smiler, mens jeg spør meg selv ”Hvor er du?”.
Jeg kjenner ikke mine egne tanker, mine dypeste følelser eller min egen lidenskap. Alt er en diffus tåke, jeg har et mål, men jeg finner ikke veien. Jeg vet jeg må nå det, men jeg har ikke
redskapene jeg trenger. Jeg leter i blinde.

De minner meg på kjærligheten. De sier jeg trenger den. Jeg vil ikke trenge kjærligheten, jeg syns den på sett og vis er stygg. Like stygg som den er vakker. Det er et urettferdig spill, det er en krig mellom to ujevne parter. Den ene vil alltid ha mer makt enn den andre, den ene vil alltid elske høyest, den ene vil alltid elske minst. Det er rolleforvekslinger, man kastes mellom sine egne følelser. Man forandres, eldes og utvikles mens man er bundet til en partner som forandres, eldes og utvikles. Men sjeldent den samme veien. De dras i hver sin retning, men de holdes sammen. Fordi? De sier vi er ment for kjærlighet. Mennesker er flokkdyr.Men jeg? Jeg er utskuddet, jeg er hun som trives utenfor flokken. En flokk kan svikte, en flokk kan bedra og forråde.

Jeg leste tre horoskop for denne uken, i tilegg fant jeg et englekort. Alle lovet meg kjærlighet, de oppfordret til det sosiale fellesskap. De rundt meg fniste, dultet meg i skulderen og ba meg komme meg ut.

Jeg tittet på kalenderen min, og begynte automatisk å avlyse det jeg hadde av avtaler. Du kan spørre hvorfor?

Jeg kan svare.

Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev. Jeg vil ikke bli til et dikt, jeg vil ikke bli det brevet som aldri ble brent. Jeg vil ikke huskes, jeg vil ikke sette spor. Jeg vil tusle ute mens det snør, jeg vil at nysnøen skal slette alle spor etter meg. Jeg vil være det diktet som ingen skrev.

Og de sier jeg er oppmerksomhetssyk?