Hysj, hysj..

Jeg hadde lyst til å be deg om noe. Jeg ville be deg sette deg pent på stolen, jeg ville hysjet på deg fordi jeg ville fortelle historien min. Det var det jeg ville.

Men et sted i meg har løgnen forandret min historie, ordene er ikke de samme lenger og jeg undrer til stadighet hva som var sant, hva var fiksjon og hvor var jeg?

Jeg hadde lyst til å fortelle om en som betydde noe for meg, men nå har det gått så mange år at jeg undrer på hva det var han betydde.

Jeg skulle gjerne fortalt om hva som forandret livet mitt, og gjorde at jeg begynte å skrive min egen historie på ny. Men jeg husker bare den intense smerten, resten er vage minner. De er fortrengt, fortært og de har glidd inn i evigheten.

Jeg lurer på om jeg ville følt meg lettere om jeg en dag fortalte alt til en person, i stedet for å dele historien min i 20 biter, og gi en liten bit til noen mennesker.

Jeg tror det ville gjort meg sårbar, det ville også tvunget meg selv til å finne den røde tråden. Da ville jeg vært nødt til å kjenne på smerten, erkjenne tapet og spørre meg selv: ”Hvorfor gikk du ikke videre?”

For jeg står ved porten til det punktet hvor livet mitt tok en brå venning, jeg står der og venter på at det vil skje en forandring. At det punktet vil slettes, og at han kommer mot meg, tar hånden min og vi møter livet sammen.

Da ville jeg sluppet å samle sammen de tyve puslespillbitene som utgjør min sannhet. Men historien er der for en grunn, og den kan kun forstås når jeg ser meg tilbake. Hvis jeg bare hadde våget å se meg tilbake.