Stormsikkert..

Alle disse årene som har gått, selvsagt viste jeg at de var en del av livet.

Jeg bare lot de gli gjennom fingrene som tidens sand. Det slo meg for litt siden, når tåken omkranset meg og holdt meg i sine fuktige armer; Det er kun noen år som har gått, hele livet står igjen. Vil det noen gang forandre seg?

Hvordan vil syv år med sorg føles i forhold til sytti? Noen tap er uerstattelige. Noen tårer er verdt å gråte, de gjenspeiler at man har hatt en viktig person i livet.

Men når vil minnene om trikketuren slutte å snurre i hodet mitt? Når vil jeg slutte å bære nag til at jeg ga ham en klem, og trodde på de løftene han ga meg? Når vil jeg forstå at man aldri vil ha etterpåklokskapen i nåtidens hånd? Når vil jeg slutte fred med at ting ble som de ble?

Jeg har en mur rundt meg, den er kraftig og vindfast. Ingen gode ord kan rive den ned, ingen tårer kan få meg til å lete etter utgangen, ingen løfter vil la den falle, og ingen blikk vil mykne den opp. Den står, trofast og sterk. Den beskytter meg mot flere tårer, den beskytter meg mot flere tap.

Jeg fortsetter å la årene komme, og legger de bak meg som ingenting har endt. Jeg trekker ut en og annen erfaring, og lar erfaringene bli til murstein som kan bygge muren min høyere og bredere. Og en dag vil ikke engang kjærlighetens orkan kunne rive den ned.