Å se seg selv...

Det er ikke mange minuttene siden jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev, jeg skrev i "svarteboken" om dagens hendelser. Eller, jeg skrev om dagens tanker om gårsdagens hendelser. Om det jeg hadde opplevd som gjorde at jeg sank sammen på gulvet mens tårene bare rant og rant. Det var et hav av tårer, og jeg kunne ikke huske sist jeg nådde bunnen. Det var savn, sorg og det grusomme engasjementet. Det engasjementet som prikker deg på skulderen om morgenen og minner deg på at faktisk DU kan gjøre en forskjell. Jeg tror på det hver morgen, og hver kveld må jeg se meg selv i speilet, vel vitende om at jeg ikke gjorde en forskjell.

Jeg plukker opp folk. Det er på en måte jobben min. Jeg lar de falle ned i livets grøftekant, jeg ser de tryner og venter til de har nådd bunnen før jeg rekker frem en hånd. De tar sjeldent hånden når de har nådd bunnen. I går var det en som tok hånden min, jeg hjalp ham på bena. Ga han en mulighet til å se seg selv på ny, gi sitt eget liv en sjanse. Jeg venter nå, venter og venter. Lurer på om han har tatt sjansen og beholdt den.
Det var det jeg skrev om. Men jeg brukte råere ord, jeg brukte hardere ord. Ord som fikk meg til å innse at jeg hjalp en annen i hodet mitt, ikke ham. Jeg hjalp en for å lindre min egen dårlige samvittighet, for min egen utilstrekkelighet en haug med år tilbake i tid.

Jeg så meg selv innvendig og ble skuffet. Jeg trodde jeg hadde ærligere hensikter. Dette førte meg mot speilet, jeg vurderte å kle meg naken. Vise meg selv min egen sårbarhet, den sårbarheten jeg aldri vil vise noen andre. Men jeg maktet ikke. Jeg skammet meg.

I svarteboken burde jeg ha gitt meg en klapp på skulderen. Jeg burde ha motivert meg selv, fortalt meg selv hva jeg er flink til og hva mine sterke sider er. Foran speilet burde jeg fortalte at jeg vakker fra innsiden og ut. Men jeg hater å lyve.

Jeg er 27 år. Jeg er en som ulv i fåreklær. Når jeg lukker øynene så må jeg innse realiteten. Jeg har et brennende engasjement som har gjort meg ensom. Jeg har et selvbilde som gjør folk usikre, de tror jeg er som bly. De burde bare ha minnet seg selv på at bly smelter i kontakt med varme. Det er derfor jeg holder meg i kulden...