Det er et tre...

Det er et tre. Jeg ser det daglig. I fjor var det gult, idag er det grønt. Toppen har begynt å gulne, og prosedyren fra i fjor vil snart gjentas. Det vil skifte farge, gradvis dag for dag. Et og et blad vil forlate grenene og lande i et kaos på bakken.

Jeg har betraktet treet i seks år. Det har blitt mitt tre, selvom jeg og treet aldri har bestiftet noe nærmere bekjentskap. Treet vet mest sannsynlig ikke at jeg ikke eksisterer. Jeg kjenner ikke treet. Jeg vet ikke om det er bebodd av en trostefamilie eller en nyetablert spurv på femten måneder. Jeg vet ikke engang om spurver etablerer seg når de fyller femten måneder, kanskje de etablerer seg når de fyller to måneder. Jeg vet ikke, men kanskje treet vet det..

Dette treet mistet en stor gren for et år siden, jeg følte med det. Jeg stod faktisk å så på treet når vinden herjet den kvelden. Det var som en forbipasserende storm midt i et lite grønt borettslag i Oslo.  Jeg stod bare å så på at grenen knakk av, jeg tenkte ikke engang på om det var vondt for treet. Jeg bare ser på treet, registrerer endringene fra år til år, fra sesong til sesong.

Treet har fulgt meg gjennom godt og vondt.  Jeg har betraktet det i en slags apatisk tilstand på vinteren. Jeg har sittet på verandaen med pledd og betraktet hvordan nysnøen har lagt seg som et blankt ark på bakken, jeg har sittet rolig med teppet rundt meg. Tankene har streifet rundt i hodet, jeg har sett på hvordan treet har blitt dekket av hvite, tykke snøkrystaller og tenkt at treet ikke lenger fryser. Jeg har samtidig sett på bakken, observert muligheten til å løpe ut på det rene teppet av hvit snø og tenkt på at snøen representerer en ny begynnelse, men jeg har aldri grepet muligheten. Istedet har jeg observert treet igjen dagen etterpå, sett at snøen har blitt blåst ned på bakken og at treet står der nakent og ensomt.

Det er ingen merker i treet. Det er ingen som har skrapet inn et hjerte med kniv, det finnes ingen initialer og hjerter i treets stamme. Det er ingen som har latt treet stå der som monument for  noe som har vært eller kanskje er.

Dette treet  er rett foran meg igjen. Det er bare et tre.

Jeg har lyst til å ta med meg pleddet, tekoppen og boka mi. Tusle bort til treet, sette meg inntil det med ryggen, glemme at bakken er kald og bare føle nærværet til treet. Treet er gammelt, det er stort. Det er en stor vis mann, hvis gud eksisterer, er han et tre. Jeg tror gud er akkurat det treet.

Treet betraktes til enhver tid. Når jeg er lykkelig og sprekkfull av en god nyhet, når jeg sitter med et gammelt bilde og undrer på hvor tiden ble av, og hvordan man kan bli eldre enn de som var eldre enn en selv. Treet bare står der, treet lar meg få betrakte det. Treet gir meg løsningene, det gir meg ro.

Treet er tryggheten, i morgen vil treet stå der, det vil stå der neste uke, neste sommer, neste høst. Den beste støtten i livet, er det treet som bare står der og minner om at livet går videre, uansett vær. Og hver vinter, er det alltid et blad som henger igjen på toppen av kronen. Det er det bladet som minner meg på at det finnes en kjemper i oss alle, og at jeg aldri skal slippe taket..

Det er et bilde

Det er et bilde, som ligger gjemt bort i en liten konvolutt. Du smiler på bildet. Og jeg kjenner deg igjen, som om jeg så deg senest i går. Du er yngre enn meg på det bildet.

Tiden er ingen illusjon. Det er ei heller en linje, tiltross for at det virker som fortiden var i går, nåtiden er idag og fremtiden er i morgen. Tiden er en tilstand, tiden er det som består og det vi mister. Tiden går, det minner oss om hva som har vært. Den lager veier, den fyller tomrommet. Man får tid, den kommer automatisk, inntil den slutter og komme. Men du vil aldri vite når din tid er omme, de som vil savne tiden din, er de som blir igjen. Det er de som er igjen som vil undre, over hvor tiden ble av. De vil lure på om tiden har blitt en del av alle de årene som bare har gått siden de sist tilbragte tiden med deg, eller om tiden bare har eksistert som en del av kulissene.

Tiden er ingen illusjon. Tiden er fakta, den konstaterer at jeg er her og du er der.

Vår tid som søsken er ikke over, vi skal begge den samme veien. Men du dro litt før...

Noen ganger bare samler skyene seg..

Noen ganger bare samler skyene seg, og man får en tro på at solen aldri mer vil skinne. Det er vinter, det er minusgrader og alt er hvitt. Tilog med himmelen fremstår som hvit. Ingen vil synes på denne dagen. Man kan gå i ett, hvis man i kler seg i hvitt. Man kan gå i ett med trærne, veggene, himmelen, sneen på bakken. Man kan blandes inn i den hvite bakgrunn. Faller man om å dør, kan man håpe på at snøfallet kommer. Man kan begraves i sneen. Det er slike dager det er perfekt å falle om å dø på.

Jeg er en svart sjel. Det hjelper lite når alt rundt beskriver deg som omtenksom og god, når man bare føler seg tvers igjennom svart. Det hjelper lite med rosa genser, en nysminket ansikt og et tomt smil. Inni meg er jeg svart, jeg er som det svarte hullene ute i universet. Jeg bare faller og faller. Jeg vet ikke når jeg når bunn eller om jeg noen gang vil gjøre det.

Det slo meg i dag. Mens jeg bannet i meg selv, stod på badet foran speilet og nesten skrek. Man skriker selvsagt ikke, fordi naboene kan høre deg. Det blir bare såre hulk og tomme skrik. Tårene som sklir nedover kinnet. Etterlater en fuktig elv. Knærne som dras mot gulvet, behovet for å krympe seg sammen og bare ligge der mens hikstene farer gjennom kroppen som små tsunamibølger.

Det var mens jeg bannet at det slo meg. Fortvilelsen. Den kan aldri beskrives, den er så sår, så brutal så evigvarende. Det slo meg at jeg tror ikke sorgen noen gang vil gå over. Den bare vil dempe seg og plutselig komme. Ut av det blå, eller som det er idag. Det hvite. Det er de dagene sorgen bare kaster seg over deg, tviholder deg som om den aldri vil miste deg eller slippe taket i deg noen gang igjen. Det er da man banner, sklir ned på gulvet og har lyst til å bli der. Man vil bare skrike, tømme seg for ord og følelser. Men tårene kommer, hulkene gjør at du faller om. Og hikstene gjør at du blir liggende der mens alt går gjennom deg som flodbølger. Alle minnene som kommer, de minnene som en gang var gode er blitt så vonde fordi det er så lenge siden. De minner deg om at man aldri skal si aldri to ganger etterhverandre så sant man ikke mener det. Men jeg vet det, det vil aldri, aldri skje igjen. Minnene vi hadde vil aldri, aldri repetere seg selv.

Vi vil aldri, aldri kunne sitte sammen og snakke. Det er fordi det er evigvarende. Det er den evigvarende evigheten som gir den fortvilelsen at du en dag i februar, ni år senere faller sammen. Det er den dagen du lurer på om du noen gang kan reise deg igjen. Om man orker å sette føttene ned på en ny dag, når man forstår at noen ting i livet er evigvarende.

Aldri, aldri. Aldri ville jeg trodd livet mitt skulle se slik ut. At jeg ville bli en av de svake. En som ikke vil reise seg. Jeg ville isåfall at det skulle vært en av de perfekte hvite dagene. Det var nesten en slik dag i dag, men det snødde ikke. Det hjalp ikke at trærne var hvite, for snøen dalte ikke ned. Den etterlot ikke veiene som potensielle graver. Det var ikke et snøfnugg, det var ikke noen nysnø man kan sette føttene på. Det kom aldri snø som kunne dekke fotsporene mine, det var ingen snø som kunne dekke tegnene til at jeg hadde gått fremover til jeg forsvant.

De tårene som kom var bare noen få av mange. Det tok bare en halvtime før jeg forstod at det ikke hjalp. De ble nesten tomme. For hvorfor skal man gråte over det man ikke kan forandre? Hvorfor skal man felle en tåre over det er evigvarende, utenfor det jeg kan forandre.

Men jeg forstod en ting, som jeg skulle ønske jeg aldri ville forstå.

Alt det vonde i livet mitt er evigvarende, mens alt det gode er midlertidig.

Det fikk meg til å innse at jeg hater det midlertidige.

Fallet

Hva skal man si?
At det er verdt å redde deg?
Du faller og faller, jeg står og ser på.
Tør ikke strekke ut hånden.
Frykten banker, er det for tidlig eller for sent?

Minnene strømmer tilbake, det var han som virkelig falt. Han fikk en slags fallskjerm etter han begynte å falle. Etterhvert så sluttet han å falle, eller fallet stabiliserte seg. Man ga ham redskapene, lærte ham å fly. Eller i det minste trodde vi han fløy.

Og så hoppet han ut på ny. Når vi minst ventet det, tilbakelagt var alt som het fallskjerm og ferdigheter. Han må ha savnet fallet, adrenalinet som pumpet i kroppen. Følelsen av hvordan alt av følelser sluttet å eksistere. Euforien, det må ha vært euforien som gjorde det.

Han fikk hjelp for tidlig. Jeg tror han fikk hjelp for tidlig. Før han hadde falt så han virkelig slo seg, før det gikk så galt at han forstod hvor galt det ville kunne gå. Vi lot han ikke falle nok. Det var det sikkerhetsnettet som ble utløst for tidlig.

Men hva med de som faller nå. Når skal vi la de falle og når skal vi ta det imot?

Det kommer spørsmål.

Er de verdige nok?

Klart de er verdige nok. Det er ikke fallet det er snakk om, det er mottakelsen. Men når er de klar for mottakelsen.

Når vet man at de har falt lenge nok, når vet man at man skal kaste fra seg alt man har i hendene og bare stupe etter. Redde de som reddes kan.

Når vet jeg at de har falt så langt allerede, at det er for sent?

Når vet man når det store, farlige hoppet setter i gang. De faller og de faller, og de er verdt å reddes.

Jeg husker han som holdt på å dø to ganger, den tredje gangen falt han for godt.

Jeg viste aldri at han hadde tatt det siste steget, det siste hoppet. Ikke før det var sent.

Det må ha vært euforien.

Jeg ville definitivt hoppet etter.

Vi trenger alle våre brødre..

Det er det treet.
Det jævla treet.

Det står utenfor vinduet, det vaier i vinden. Det fjerner fokuset fra situasjonen. Det får henne til å bli kastet veggimellom. Som en ball, en pingpongball. Dunk, dunk. Hun spretter,hun spretter som faen.

Det er banneord i henne, en hel haug av dem. Ord hun opprinnelig hater, men noen ganger så er det akkurat de ordene som tilfredstiller følelsen. Noen ganger trengs det salver, kraftsalver. Et stygt ord, et ord som brenner på tungen kan være nok til å få ut en a4 side med frustrasjon.

Rommet er grått. Det er grått. Totalt grått, det kunne ikke vært gråere, det er den perfekte balansen mellom svart og hvitt. Det er ingen gråtone engang, det er bare så utrolig grått. Lysstoffrøret i taket blinker, det kommer en susende lyd fra det. Lyden minner om en sommerdøsig flue som gang på gang flyr i vindusglasset. Fluen vil ut, glasset sperrer. Fluen gir seg ikke og om litt vil man finne den omkommet nederst i høyre hjørnet av vinduskarmen. Den kunne ha fløyet til venstre og bort til det vinduet som befinner seg på andre veggen, det vinduet er åpen. Det vinduet representerer veien mot friheten, men flua så aldri aspektene. Flua hadde bestemt seg, og etter sytten forsøk kastet den forgjeves bort sitt liv istedet for å se en annen vei. Alternativer, når legger man egentlig merke til dem? Det burde vært egne nødutganger i samtlige boliger for fluer, spesielt merket slik at de også kunne komme seg ut i stedet for å stange i sin egen fortvilelse og stahet. Mon tro om flua tenkte ; ”Hvis jeg stanger mange nok ganger, så må jo vinduet gi etter?” Men vet fluer egentlig hva vindu og glass er?

Tankene måtte tilbake til rommet. De skulle ikke fokusere på den flua som ikke var i rommet, det var en lampe der. Den lampen distraherte. Den hadde det kalde skjæret, som fikk rommet til å bli enda mer institusjonalisert enn det var fra før av. Men treet stod utenfor, det stod der i all sin prakt. Trær har en sterk tendens til å bare stå der, som om ingenting har hendt eller som ingenting skjer.

Hun hadde en markant puls. Det dunkent i håndleddene, halsen, pannen, brystet, magen, hele henne var en stor og evigvarende puls. Hurtig, kraftig og dunkende. Han lå på gulvet foran henne, blålig og stille. Pulsen var borte. Og en stor mann stod over ham med begge hendene på brystet hans, kompresjoner, harde kompresjoner. 30, han telte høyt. En ung dame var lent over den liggende mannens hode. Hun lyttet til tallene, hun skulle blåse liv. Når han kom til 30, var det hennes tur. To innblåsninger. De skulle holde liv i ham.

Hun selv stod i hjørnet, vettskremt. Hun var en av de som ikke handlet. I stedet var det denne pingpong ballen i hodet hennes. Hun fokuserte på treet. Det jævla treet som ikke brydde seg om hva som skjedde i det grå rommet. Hun ville hjelpe til, men ønsket hennes var ingen lov. Kroppen lystret ikke. Hun kjente pingpong ballen, venstre tinning, høyre tinning. Den dunkingen.. Tankene hennes blandet seg med fantasiene.

Hun så hvordan de jobbet med den livløse kroppen. Hun undret på hvor grensen mellom liv og død var. Hun lurte på om sjelen faktisk var adskilt fra kroppen. Ville hun se sjelen hvis han var død? Eller var sjelen usynlig, koblet til en streng i menneskekroppen. Kanskje betraktet den livløse mannen sjelen sin i egen kropp, som en ”ut av deg selv opplevelse”. Kanskje hadde han valget mellom å kjempe for livet sitt eller evig hvile. Hva ville du valgt hvis du lå på gulvet i et grått rom, med et surrende lysstoffrør over hodet? Enn om du lå der fordi du hadde tatt en for stor dose av ditt livs avhengighet? Et stoff du en gang ofret alt for, det som en gang startet som kjærlighet ved første stikk og som nå var en evinnelig russisk rulett. Du vet aldri når skuddet faller. Hva ville du valgt?

Hun trodde på verdigheten, at den var iboende alle mennesker. Så idealistisk. Hun ville han skulle leve, hun ville at hjertet hans skulle begynne å slå. Hun ville se fargen komme tilbake i ansiktet hans, se hvordan de hjalp han på bena. Hun ville høre murringen fra stemmen hans, når han ble vekket med en dose motgift, hvordan han forbannet de som reddet ham fordi de tok fra ham rusen hans. For kanskje, kanskje ville akkurat han ikke reagere sånn. Kanskje ville han smile til de som reddet ham, tenkt at han ble reddet fordi verden trengte ham. Det var jo derfor hun ville redde ham, alle er like mye verdt. Vi trenger alle våre bødre, gjør vi ikke?

Hun kjente pulsen, kaldsvetten. Det ble tåkete foran øynene hennes. Hun vet ikke om det var tårer eller svimmelhet. Det var som et slag traff henne fra siden, hun slo hodet mot veggen. Falt sammen på gulvet. Bildene fòr foran netthinnen hennes. Toalett, sprøyta, beltet, blodet, den livløse kroppen. Den ble aldri reddet. Hun karret seg på bena, fortrengte bildene. Men kjente smerten.

Hun så de gule mennene ankomme rommet. De stod rundt mannen, en på kne. Hun så ikke handlingene, hun hørte ikke ordene. Det var kaos, hun var utenfor. Men hun forstod det, når alle trakk seg vekk. Hun kjente stillheten, hårene på armene reiste seg. Et vindpust forlot rommet, forlot det lukkede vinduet så gardinene strøk seg forsiktig mot veggen.

Vi trenger alle våre brødre.