Noen ganger bare samler skyene seg..

Noen ganger bare samler skyene seg, og man får en tro på at solen aldri mer vil skinne. Det er vinter, det er minusgrader og alt er hvitt. Tilog med himmelen fremstår som hvit. Ingen vil synes på denne dagen. Man kan gå i ett, hvis man i kler seg i hvitt. Man kan gå i ett med trærne, veggene, himmelen, sneen på bakken. Man kan blandes inn i den hvite bakgrunn. Faller man om å dør, kan man håpe på at snøfallet kommer. Man kan begraves i sneen. Det er slike dager det er perfekt å falle om å dø på.

Jeg er en svart sjel. Det hjelper lite når alt rundt beskriver deg som omtenksom og god, når man bare føler seg tvers igjennom svart. Det hjelper lite med rosa genser, en nysminket ansikt og et tomt smil. Inni meg er jeg svart, jeg er som det svarte hullene ute i universet. Jeg bare faller og faller. Jeg vet ikke når jeg når bunn eller om jeg noen gang vil gjøre det.

Det slo meg i dag. Mens jeg bannet i meg selv, stod på badet foran speilet og nesten skrek. Man skriker selvsagt ikke, fordi naboene kan høre deg. Det blir bare såre hulk og tomme skrik. Tårene som sklir nedover kinnet. Etterlater en fuktig elv. Knærne som dras mot gulvet, behovet for å krympe seg sammen og bare ligge der mens hikstene farer gjennom kroppen som små tsunamibølger.

Det var mens jeg bannet at det slo meg. Fortvilelsen. Den kan aldri beskrives, den er så sår, så brutal så evigvarende. Det slo meg at jeg tror ikke sorgen noen gang vil gå over. Den bare vil dempe seg og plutselig komme. Ut av det blå, eller som det er idag. Det hvite. Det er de dagene sorgen bare kaster seg over deg, tviholder deg som om den aldri vil miste deg eller slippe taket i deg noen gang igjen. Det er da man banner, sklir ned på gulvet og har lyst til å bli der. Man vil bare skrike, tømme seg for ord og følelser. Men tårene kommer, hulkene gjør at du faller om. Og hikstene gjør at du blir liggende der mens alt går gjennom deg som flodbølger. Alle minnene som kommer, de minnene som en gang var gode er blitt så vonde fordi det er så lenge siden. De minner deg om at man aldri skal si aldri to ganger etterhverandre så sant man ikke mener det. Men jeg vet det, det vil aldri, aldri skje igjen. Minnene vi hadde vil aldri, aldri repetere seg selv.

Vi vil aldri, aldri kunne sitte sammen og snakke. Det er fordi det er evigvarende. Det er den evigvarende evigheten som gir den fortvilelsen at du en dag i februar, ni år senere faller sammen. Det er den dagen du lurer på om du noen gang kan reise deg igjen. Om man orker å sette føttene ned på en ny dag, når man forstår at noen ting i livet er evigvarende.

Aldri, aldri. Aldri ville jeg trodd livet mitt skulle se slik ut. At jeg ville bli en av de svake. En som ikke vil reise seg. Jeg ville isåfall at det skulle vært en av de perfekte hvite dagene. Det var nesten en slik dag i dag, men det snødde ikke. Det hjalp ikke at trærne var hvite, for snøen dalte ikke ned. Den etterlot ikke veiene som potensielle graver. Det var ikke et snøfnugg, det var ikke noen nysnø man kan sette føttene på. Det kom aldri snø som kunne dekke fotsporene mine, det var ingen snø som kunne dekke tegnene til at jeg hadde gått fremover til jeg forsvant.

De tårene som kom var bare noen få av mange. Det tok bare en halvtime før jeg forstod at det ikke hjalp. De ble nesten tomme. For hvorfor skal man gråte over det man ikke kan forandre? Hvorfor skal man felle en tåre over det er evigvarende, utenfor det jeg kan forandre.

Men jeg forstod en ting, som jeg skulle ønske jeg aldri ville forstå.

Alt det vonde i livet mitt er evigvarende, mens alt det gode er midlertidig.

Det fikk meg til å innse at jeg hater det midlertidige.