Fallet

Hva skal man si?
At det er verdt å redde deg?
Du faller og faller, jeg står og ser på.
Tør ikke strekke ut hånden.
Frykten banker, er det for tidlig eller for sent?

Minnene strømmer tilbake, det var han som virkelig falt. Han fikk en slags fallskjerm etter han begynte å falle. Etterhvert så sluttet han å falle, eller fallet stabiliserte seg. Man ga ham redskapene, lærte ham å fly. Eller i det minste trodde vi han fløy.

Og så hoppet han ut på ny. Når vi minst ventet det, tilbakelagt var alt som het fallskjerm og ferdigheter. Han må ha savnet fallet, adrenalinet som pumpet i kroppen. Følelsen av hvordan alt av følelser sluttet å eksistere. Euforien, det må ha vært euforien som gjorde det.

Han fikk hjelp for tidlig. Jeg tror han fikk hjelp for tidlig. Før han hadde falt så han virkelig slo seg, før det gikk så galt at han forstod hvor galt det ville kunne gå. Vi lot han ikke falle nok. Det var det sikkerhetsnettet som ble utløst for tidlig.

Men hva med de som faller nå. Når skal vi la de falle og når skal vi ta det imot?

Det kommer spørsmål.

Er de verdige nok?

Klart de er verdige nok. Det er ikke fallet det er snakk om, det er mottakelsen. Men når er de klar for mottakelsen.

Når vet man at de har falt lenge nok, når vet man at man skal kaste fra seg alt man har i hendene og bare stupe etter. Redde de som reddes kan.

Når vet jeg at de har falt så langt allerede, at det er for sent?

Når vet man når det store, farlige hoppet setter i gang. De faller og de faller, og de er verdt å reddes.

Jeg husker han som holdt på å dø to ganger, den tredje gangen falt han for godt.

Jeg viste aldri at han hadde tatt det siste steget, det siste hoppet. Ikke før det var sent.

Det må ha vært euforien.

Jeg ville definitivt hoppet etter.