Det er ikke mange minuttene siden jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev, jeg skrev i "svarteboken" om dagens hendelser. Eller, jeg skrev om dagens tanker om gårsdagens hendelser. Om det jeg hadde opplevd som gjorde at jeg sank sammen på gulvet mens tårene bare rant og rant. Det var et hav av tårer, og jeg kunne ikke huske sist jeg nådde bunnen. Det var savn, sorg og det grusomme engasjementet. Det engasjementet som prikker deg på skulderen om morgenen og minner deg på at faktisk DU kan gjøre en forskjell. Jeg tror på det hver morgen, og hver kveld må jeg se meg selv i speilet, vel vitende om at jeg ikke gjorde en forskjell.
Jeg plukker opp folk. Det er på en måte jobben min. Jeg lar de falle ned i livets grøftekant, jeg ser de tryner og venter til de har nådd bunnen før jeg rekker frem en hånd. De tar sjeldent hånden når de har nådd bunnen. I går var det en som tok hånden min, jeg hjalp ham på bena. Ga han en mulighet til å se seg selv på ny, gi sitt eget liv en sjanse. Jeg venter nå, venter og venter. Lurer på om han har tatt sjansen og beholdt den.
Det var det jeg skrev om. Men jeg brukte råere ord, jeg brukte hardere ord. Ord som fikk meg til å innse at jeg hjalp en annen i hodet mitt, ikke ham. Jeg hjalp en for å lindre min egen dårlige samvittighet, for min egen utilstrekkelighet en haug med år tilbake i tid.
Jeg så meg selv innvendig og ble skuffet. Jeg trodde jeg hadde ærligere hensikter. Dette førte meg mot speilet, jeg vurderte å kle meg naken. Vise meg selv min egen sårbarhet, den sårbarheten jeg aldri vil vise noen andre. Men jeg maktet ikke. Jeg skammet meg.
I svarteboken burde jeg ha gitt meg en klapp på skulderen. Jeg burde ha motivert meg selv, fortalt meg selv hva jeg er flink til og hva mine sterke sider er. Foran speilet burde jeg fortalte at jeg vakker fra innsiden og ut. Men jeg hater å lyve.
Jeg er 27 år. Jeg er en som ulv i fåreklær. Når jeg lukker øynene så må jeg innse realiteten. Jeg har et brennende engasjement som har gjort meg ensom. Jeg har et selvbilde som gjør folk usikre, de tror jeg er som bly. De burde bare ha minnet seg selv på at bly smelter i kontakt med varme. Det er derfor jeg holder meg i kulden...
søndag 31. oktober 2010
mandag 26. april 2010
Stormsikkert..
Alle disse årene som har gått, selvsagt viste jeg at de var en del av livet.
Jeg bare lot de gli gjennom fingrene som tidens sand. Det slo meg for litt siden, når tåken omkranset meg og holdt meg i sine fuktige armer; Det er kun noen år som har gått, hele livet står igjen. Vil det noen gang forandre seg?
Hvordan vil syv år med sorg føles i forhold til sytti? Noen tap er uerstattelige. Noen tårer er verdt å gråte, de gjenspeiler at man har hatt en viktig person i livet.
Men når vil minnene om trikketuren slutte å snurre i hodet mitt? Når vil jeg slutte å bære nag til at jeg ga ham en klem, og trodde på de løftene han ga meg? Når vil jeg forstå at man aldri vil ha etterpåklokskapen i nåtidens hånd? Når vil jeg slutte fred med at ting ble som de ble?
Jeg har en mur rundt meg, den er kraftig og vindfast. Ingen gode ord kan rive den ned, ingen tårer kan få meg til å lete etter utgangen, ingen løfter vil la den falle, og ingen blikk vil mykne den opp. Den står, trofast og sterk. Den beskytter meg mot flere tårer, den beskytter meg mot flere tap.
Jeg fortsetter å la årene komme, og legger de bak meg som ingenting har endt. Jeg trekker ut en og annen erfaring, og lar erfaringene bli til murstein som kan bygge muren min høyere og bredere. Og en dag vil ikke engang kjærlighetens orkan kunne rive den ned.
Jeg bare lot de gli gjennom fingrene som tidens sand. Det slo meg for litt siden, når tåken omkranset meg og holdt meg i sine fuktige armer; Det er kun noen år som har gått, hele livet står igjen. Vil det noen gang forandre seg?
Hvordan vil syv år med sorg føles i forhold til sytti? Noen tap er uerstattelige. Noen tårer er verdt å gråte, de gjenspeiler at man har hatt en viktig person i livet.
Men når vil minnene om trikketuren slutte å snurre i hodet mitt? Når vil jeg slutte å bære nag til at jeg ga ham en klem, og trodde på de løftene han ga meg? Når vil jeg forstå at man aldri vil ha etterpåklokskapen i nåtidens hånd? Når vil jeg slutte fred med at ting ble som de ble?
Jeg har en mur rundt meg, den er kraftig og vindfast. Ingen gode ord kan rive den ned, ingen tårer kan få meg til å lete etter utgangen, ingen løfter vil la den falle, og ingen blikk vil mykne den opp. Den står, trofast og sterk. Den beskytter meg mot flere tårer, den beskytter meg mot flere tap.
Jeg fortsetter å la årene komme, og legger de bak meg som ingenting har endt. Jeg trekker ut en og annen erfaring, og lar erfaringene bli til murstein som kan bygge muren min høyere og bredere. Og en dag vil ikke engang kjærlighetens orkan kunne rive den ned.
fredag 19. februar 2010
Hysj, hysj..
Jeg hadde lyst til å be deg om noe. Jeg ville be deg sette deg pent på stolen, jeg ville hysjet på deg fordi jeg ville fortelle historien min. Det var det jeg ville.
Men et sted i meg har løgnen forandret min historie, ordene er ikke de samme lenger og jeg undrer til stadighet hva som var sant, hva var fiksjon og hvor var jeg?
Jeg hadde lyst til å fortelle om en som betydde noe for meg, men nå har det gått så mange år at jeg undrer på hva det var han betydde.
Jeg skulle gjerne fortalt om hva som forandret livet mitt, og gjorde at jeg begynte å skrive min egen historie på ny. Men jeg husker bare den intense smerten, resten er vage minner. De er fortrengt, fortært og de har glidd inn i evigheten.
Jeg lurer på om jeg ville følt meg lettere om jeg en dag fortalte alt til en person, i stedet for å dele historien min i 20 biter, og gi en liten bit til noen mennesker.
Jeg tror det ville gjort meg sårbar, det ville også tvunget meg selv til å finne den røde tråden. Da ville jeg vært nødt til å kjenne på smerten, erkjenne tapet og spørre meg selv: ”Hvorfor gikk du ikke videre?”
For jeg står ved porten til det punktet hvor livet mitt tok en brå venning, jeg står der og venter på at det vil skje en forandring. At det punktet vil slettes, og at han kommer mot meg, tar hånden min og vi møter livet sammen.
Da ville jeg sluppet å samle sammen de tyve puslespillbitene som utgjør min sannhet. Men historien er der for en grunn, og den kan kun forstås når jeg ser meg tilbake. Hvis jeg bare hadde våget å se meg tilbake.
Men et sted i meg har løgnen forandret min historie, ordene er ikke de samme lenger og jeg undrer til stadighet hva som var sant, hva var fiksjon og hvor var jeg?
Jeg hadde lyst til å fortelle om en som betydde noe for meg, men nå har det gått så mange år at jeg undrer på hva det var han betydde.
Jeg skulle gjerne fortalt om hva som forandret livet mitt, og gjorde at jeg begynte å skrive min egen historie på ny. Men jeg husker bare den intense smerten, resten er vage minner. De er fortrengt, fortært og de har glidd inn i evigheten.
Jeg lurer på om jeg ville følt meg lettere om jeg en dag fortalte alt til en person, i stedet for å dele historien min i 20 biter, og gi en liten bit til noen mennesker.
Jeg tror det ville gjort meg sårbar, det ville også tvunget meg selv til å finne den røde tråden. Da ville jeg vært nødt til å kjenne på smerten, erkjenne tapet og spørre meg selv: ”Hvorfor gikk du ikke videre?”
For jeg står ved porten til det punktet hvor livet mitt tok en brå venning, jeg står der og venter på at det vil skje en forandring. At det punktet vil slettes, og at han kommer mot meg, tar hånden min og vi møter livet sammen.
Da ville jeg sluppet å samle sammen de tyve puslespillbitene som utgjør min sannhet. Men historien er der for en grunn, og den kan kun forstås når jeg ser meg tilbake. Hvis jeg bare hadde våget å se meg tilbake.
onsdag 3. februar 2010
Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev.
Jeg tror det var ordene til Inger Hagerup engang. De har festet seg, som tårer i fryst glass.
Jeg lever i en slags absurd normalitet om dagen, jorden er snudd på hodet og jeg ser gjennom et par utydelige briller. Jeg tolker, jeg vandrer, jeg smiler, mens jeg spør meg selv ”Hvor er du?”.
Jeg kjenner ikke mine egne tanker, mine dypeste følelser eller min egen lidenskap. Alt er en diffus tåke, jeg har et mål, men jeg finner ikke veien. Jeg vet jeg må nå det, men jeg har ikke
redskapene jeg trenger. Jeg leter i blinde.
De minner meg på kjærligheten. De sier jeg trenger den. Jeg vil ikke trenge kjærligheten, jeg syns den på sett og vis er stygg. Like stygg som den er vakker. Det er et urettferdig spill, det er en krig mellom to ujevne parter. Den ene vil alltid ha mer makt enn den andre, den ene vil alltid elske høyest, den ene vil alltid elske minst. Det er rolleforvekslinger, man kastes mellom sine egne følelser. Man forandres, eldes og utvikles mens man er bundet til en partner som forandres, eldes og utvikles. Men sjeldent den samme veien. De dras i hver sin retning, men de holdes sammen. Fordi? De sier vi er ment for kjærlighet. Mennesker er flokkdyr.Men jeg? Jeg er utskuddet, jeg er hun som trives utenfor flokken. En flokk kan svikte, en flokk kan bedra og forråde.
Jeg leste tre horoskop for denne uken, i tilegg fant jeg et englekort. Alle lovet meg kjærlighet, de oppfordret til det sosiale fellesskap. De rundt meg fniste, dultet meg i skulderen og ba meg komme meg ut.
Jeg tittet på kalenderen min, og begynte automatisk å avlyse det jeg hadde av avtaler. Du kan spørre hvorfor?
Jeg kan svare.
Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev. Jeg vil ikke bli til et dikt, jeg vil ikke bli det brevet som aldri ble brent. Jeg vil ikke huskes, jeg vil ikke sette spor. Jeg vil tusle ute mens det snør, jeg vil at nysnøen skal slette alle spor etter meg. Jeg vil være det diktet som ingen skrev.
Og de sier jeg er oppmerksomhetssyk?
Jeg lever i en slags absurd normalitet om dagen, jorden er snudd på hodet og jeg ser gjennom et par utydelige briller. Jeg tolker, jeg vandrer, jeg smiler, mens jeg spør meg selv ”Hvor er du?”.
Jeg kjenner ikke mine egne tanker, mine dypeste følelser eller min egen lidenskap. Alt er en diffus tåke, jeg har et mål, men jeg finner ikke veien. Jeg vet jeg må nå det, men jeg har ikke
redskapene jeg trenger. Jeg leter i blinde.
De minner meg på kjærligheten. De sier jeg trenger den. Jeg vil ikke trenge kjærligheten, jeg syns den på sett og vis er stygg. Like stygg som den er vakker. Det er et urettferdig spill, det er en krig mellom to ujevne parter. Den ene vil alltid ha mer makt enn den andre, den ene vil alltid elske høyest, den ene vil alltid elske minst. Det er rolleforvekslinger, man kastes mellom sine egne følelser. Man forandres, eldes og utvikles mens man er bundet til en partner som forandres, eldes og utvikles. Men sjeldent den samme veien. De dras i hver sin retning, men de holdes sammen. Fordi? De sier vi er ment for kjærlighet. Mennesker er flokkdyr.Men jeg? Jeg er utskuddet, jeg er hun som trives utenfor flokken. En flokk kan svikte, en flokk kan bedra og forråde.
Jeg leste tre horoskop for denne uken, i tilegg fant jeg et englekort. Alle lovet meg kjærlighet, de oppfordret til det sosiale fellesskap. De rundt meg fniste, dultet meg i skulderen og ba meg komme meg ut.
Jeg tittet på kalenderen min, og begynte automatisk å avlyse det jeg hadde av avtaler. Du kan spørre hvorfor?
Jeg kan svare.
Jeg er det dikt som ingen skrev, jeg er det for alltid brente brev. Jeg vil ikke bli til et dikt, jeg vil ikke bli det brevet som aldri ble brent. Jeg vil ikke huskes, jeg vil ikke sette spor. Jeg vil tusle ute mens det snør, jeg vil at nysnøen skal slette alle spor etter meg. Jeg vil være det diktet som ingen skrev.
Og de sier jeg er oppmerksomhetssyk?
lørdag 23. januar 2010
Skyggen min og jeg..
Noen ganger føles det som man går gjennom livet alene. Det var i alle fall slik jeg følte det i sted, når jeg satt ved kjøkkenbordet og nippet til min daglige dose med koffein. Synet utenfor vinduet bekreftet det på et vis, det var så rolig i veien ved blokken min. Og den gråhvite snøen gjorde roen enda tyngre.
Snøen har den egenskapen at den demper lyder, samtidig som den gir en slags lun trygghet. Jeg liker snøen.
Mens jeg tittet ut av vinduet begynte tankene å røre på seg. Jeg tror det var det som fikk meg til å få følelsen av at man går alene gjennom livet. Noen ganger er det kun ens egen skygge man ser, man er alene og når man ønsker å tømme hjertet er det ingen der. Det er ingen man kan ringe til, fordi det har gått for lang tid. Hvordan skal man slå et nummer å fortelle at man har fått et slags tilbake fall etter syv år?
Det er det som er problematisk med en sorg, eller savnet mitt. De første årene er alle tilgjengelige, folk er forbredt på at tårer kan komme og at man kan ha vonde dager. De fleste av mine dager er bra, men i dag fikk jeg et svakt spark i ryggen. Jeg husket så godt den overdosen jeg var vitne til.
Jeg ønsker meg bare et spørsmål, at en kan spørre meg: ”Hvordan syntes du det var å finne han delvis bevistløs på toalettet?”
Jeg vet hva jeg ville svart: ”Det gikk bra, han levde. Hadde jeg funnet han død, ville jeg fått en knekk. Min største frykt er å finne en person død av en overdose på et toalett, med hode hengende ned. Jeg er redd bildene vil komme tilbake da, at jeg skal våkne midt på natten igjen med synet av min døde bror på netthinnen. Men det gikk bra med han her, så jeg klarer meg fint.”
Jeg undrer litt hvorfor jeg må få bekreftet ovenfor en eller annen at jeg har det bra, kanskje er det fordi man ønsker å advare om at en dag så er det ikke sikkert jeg vil takle det like bra. Da kan det hende at jeg faller, at jeg må ty til tårene og sterke ord.
Men i dag går det bra, selv om jeg vandrer gjennom livet delvis alene. Det er kun skyggen min og jeg..
Snøen har den egenskapen at den demper lyder, samtidig som den gir en slags lun trygghet. Jeg liker snøen.
Mens jeg tittet ut av vinduet begynte tankene å røre på seg. Jeg tror det var det som fikk meg til å få følelsen av at man går alene gjennom livet. Noen ganger er det kun ens egen skygge man ser, man er alene og når man ønsker å tømme hjertet er det ingen der. Det er ingen man kan ringe til, fordi det har gått for lang tid. Hvordan skal man slå et nummer å fortelle at man har fått et slags tilbake fall etter syv år?
Det er det som er problematisk med en sorg, eller savnet mitt. De første årene er alle tilgjengelige, folk er forbredt på at tårer kan komme og at man kan ha vonde dager. De fleste av mine dager er bra, men i dag fikk jeg et svakt spark i ryggen. Jeg husket så godt den overdosen jeg var vitne til.
Jeg ønsker meg bare et spørsmål, at en kan spørre meg: ”Hvordan syntes du det var å finne han delvis bevistløs på toalettet?”
Jeg vet hva jeg ville svart: ”Det gikk bra, han levde. Hadde jeg funnet han død, ville jeg fått en knekk. Min største frykt er å finne en person død av en overdose på et toalett, med hode hengende ned. Jeg er redd bildene vil komme tilbake da, at jeg skal våkne midt på natten igjen med synet av min døde bror på netthinnen. Men det gikk bra med han her, så jeg klarer meg fint.”
Jeg undrer litt hvorfor jeg må få bekreftet ovenfor en eller annen at jeg har det bra, kanskje er det fordi man ønsker å advare om at en dag så er det ikke sikkert jeg vil takle det like bra. Da kan det hende at jeg faller, at jeg må ty til tårene og sterke ord.
Men i dag går det bra, selv om jeg vandrer gjennom livet delvis alene. Det er kun skyggen min og jeg..
lørdag 16. januar 2010
Jeg fant ham..
Jeg fant ham. Han satt på toalettet, sprøyta lå ved føttene hans. Den hadde etterlatt en liten dam med blod.
Kroppen hans var slapp og tung, hodet hang ned. Vi prøvde å få liv i ham. Vi ristet, vi kløp, vi skrek navnet hans. Han responderte så vidt, han var på vei av sted.
Vi dro ham opp, han sank sammen. Vi dro mer, fikk han på bena, men knærne ga bare etter. Han var tung, han var dødvekt.
Styrken fra tre mennesker, harde tak og muskelskjelvninger. Vi fikk ham i gangen, vi la han ned. Han var stille, kroppen var tung.
Jeg ville spørre ham, jeg ville riste ham, vekke ham og spørre. Jeg lurte på hvordan det var å dø, hvordan det var å ligge der, mens kroppen holdt på å avslutte livet.
Han hev etter pusten hvert 30. sekund, pulsen økte og hjertet slo fortere.
Når ville det stoppe?
Ambulanse kom, jeg så hvordan de arbeidet. Jeg tenkte på han som ble funnet på et toalett for flere år siden. Kroppen hadde alt gitt opp da, han var rukket å bli kald. Ansiktet var blå/lilla etter at hodet hadde hengt ned, blodet hadde samlet seg der før det sluttet å sirkulere gjennom kroppen. Hadde han hevet etter pusten hver 30. sekund? Eller hadde han bare trukket pusten en siste gang, hadde kroppen gitt opp med en gang?
Det var ikke tegn til smerter, alt gikk bare sakte. Døden bruker tid, han må komme og hente sine offere. Han må se til at det er riktig tid. Nå var ambulansepersonellet raskere.
En ny sprøyte avsluttet hans sprøyte. Han gryntet, skrek. Vi fikk ham på bena, knærne sviktet ikke lenger. Han var forbannet, vi hadde stjålet hans rus.
Det var ikke et takk for at han fikk tilbake livet sitt, en ny sjanse til å endre sin historie. Han skrek om mer morfin. Rusen var fantastisk, så fantastisk at han ville dra den med seg over i døden.
Kroppen hans var slapp og tung, hodet hang ned. Vi prøvde å få liv i ham. Vi ristet, vi kløp, vi skrek navnet hans. Han responderte så vidt, han var på vei av sted.
Vi dro ham opp, han sank sammen. Vi dro mer, fikk han på bena, men knærne ga bare etter. Han var tung, han var dødvekt.
Styrken fra tre mennesker, harde tak og muskelskjelvninger. Vi fikk ham i gangen, vi la han ned. Han var stille, kroppen var tung.
Jeg ville spørre ham, jeg ville riste ham, vekke ham og spørre. Jeg lurte på hvordan det var å dø, hvordan det var å ligge der, mens kroppen holdt på å avslutte livet.
Han hev etter pusten hvert 30. sekund, pulsen økte og hjertet slo fortere.
Når ville det stoppe?
Ambulanse kom, jeg så hvordan de arbeidet. Jeg tenkte på han som ble funnet på et toalett for flere år siden. Kroppen hadde alt gitt opp da, han var rukket å bli kald. Ansiktet var blå/lilla etter at hodet hadde hengt ned, blodet hadde samlet seg der før det sluttet å sirkulere gjennom kroppen. Hadde han hevet etter pusten hver 30. sekund? Eller hadde han bare trukket pusten en siste gang, hadde kroppen gitt opp med en gang?
Det var ikke tegn til smerter, alt gikk bare sakte. Døden bruker tid, han må komme og hente sine offere. Han må se til at det er riktig tid. Nå var ambulansepersonellet raskere.
En ny sprøyte avsluttet hans sprøyte. Han gryntet, skrek. Vi fikk ham på bena, knærne sviktet ikke lenger. Han var forbannet, vi hadde stjålet hans rus.
Det var ikke et takk for at han fikk tilbake livet sitt, en ny sjanse til å endre sin historie. Han skrek om mer morfin. Rusen var fantastisk, så fantastisk at han ville dra den med seg over i døden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)