Konteksten...

Jeg gikk langs stranden, plukket opp stein for stein og kastet de ut i havet. På vei ut av min horisont. Når jeg holdt en stein i hånden, kjente jeg tyngden dens, jeg følte tyngdekraften i min lille hånd. Jeg så på den, jeg viste at det var siste gang jeg ville se den, før jeg hev armen og kastet den så langt jeg kunne. Borte, ut av synet, ut av sinnet.

Slik holdt jeg på, det ble en terapi. Det ble den lengste turen på stranden i mitt liv. Jeg lot føttene synke dypt ned i sanden før jeg tok et skritt videre. I flere timer holdt jeg på slik. Lot sanden få prente inn et inntrykk i minnet mitt. Jeg lot føttene, musklene og hele kroppen min få kjenne tyngden. For det var tungt å gå den dagen, sanden gjorde det bare litt mer kjennbart.

Jeg hadde stoppet et stykke fra der hvor turen startet. Jeg hadde ikke gått mer enn hundre og femti meter. Men strekningen føltes så lang, men det er slik det føles. Når man går alene, med sine mørkeste tanker. Det minnet meg om diktet, om den tunge strekningen man går aleine. Uten Guds hjelp. Men Gud har aldri vært ved min side, verken på denne strekningen, eller senere strekninger. Det er alltid kun mine fotspor som setter avtrykk, enten det er i sanden, på plenen eller på grusen. To føtter i størrelse 39.

Jeg stoppet fordi det begynte å blåse, det var den velkjente vinden som med jevne mellomrom river tak i håret mitt. Presser hodet mitt bakover slik at jeg skal få se sannheten i øynene. For sannheten er himmelen. Det er når det blåser opp, når himmelen med et blir svart, før lynet setter sitt avtrykk der, at jeg forstår konteksten. Jeg er et individ, og himmelen er uendelig stor. Det er faen meg ikke rart at jeg føler meg aleine.