Mot til å leve...

Jeg satt ute på verandaen, med vinden i håret og en bitter iskaffe i hånden. Tankene løp av gårde, i går tenkte jeg at sorgen hadde lettet. Men så ble jeg i dag rammet av en slags avmakt, en desperat følelse av tap. Jeg skulle ofte ønske at jeg hadde en sterk og vakker stemme, slik at jeg kunne sunget ut sorgen. For ordene føles av og til for små, de er sjelden kraftfulle nok til å gi uttrykk for hva jeg tenker og føler. De blir bare tomme ord, bare en beskrivelse. De gir ingen den lille følelsen av sorg, av avmakt og fortvilelse.

Hvis du hadde spurt hvem var han?

Da skulle jeg ønske at stemmen min var sterk, at mine ord var beskrivende nok til at du kunne forstå.

Men jeg har ikke stemmen jeg har bare ordene, jeg har bare følelsen av tapet når vinden kjærtegner håret mitt.

Men hvem var han?

Jeg ville svart at han var mine rake motsetning. Han hadde en hjertelig latter som han hele tiden lot folk få høre. Han hadde et smil som nådde til øynene. Han hadde en nysgjerrighet til livet som jeg aldri før har sett, og som jeg heller ikke siden har observert hos noen. Han hadde alltid så mange planer. Han var alltid på vei ut døren for å leve livet. Han hadde det travelt, og i etterkant forstod man hvorfor.

Men hva ville jeg gjort hvis jeg hadde hatt etterpåklokskapen i min hånd, når alt herjet som verst?

Jeg ville omfavnet han, latt han få føle lillesøster sin kjærlighet. Jeg ville sagt at jeg forgudet han, at han var min klippe. Jeg ville holdt han i hånden gjennom kampen, jeg ville sagt at jeg forstod at det ikke var et valg mellom giften og meg. Det var ikke enten eller. Det var plass til oss begge, selv om giften tok han fra meg.

Men ville jeg gjort hva som helst?

Han var min motsetning, han elsket livet. Jeg har alltid vært den forsiktige, den pliktoppfyllende. Den som så vidt titter ut utgangsdøren, jeg er livredd. Jeg er redd for å dø, jeg er redd for å leve, jeg er redd for å elske, aller sterkest er frykten for å bli likt eller bli sett. Han ville være i senter, erobre verden, han ville le, han ville nyte.

Ja, jeg ville gjort hva som helst for at han kunne fortsette å leve, for at han kunne fortsette å oppleve. På et punkt kunne jeg satt sprøyten for han, hvis han lovet meg avstand fra giften, for at han ville få oppfylt alle sine drømmer. Men han spurte aldri, og jeg forstod aldri at tiden holdt på å ta slutt. Men innerst inne vet jeg, at han ville ofret alt for at jeg skulle smile, at jeg skulle le, at jeg skulle løpe ut døren når solen kom på våren for å ta den første utepilsen. Jeg vet at han ville gitt meg hele jorden, at han alltid ville lik meg, at han alltid ville se meg.

Det er rart, sorgen som forsvinner, som om den bleknes. Men så er det øyeblikk i solen, et øyeblikk når vinden blåser opp rundt meg, at alle følelsene blomstrer opp igjen. Jeg kjenner verkingen i kroppen, men så klarer jeg ikke slutte å smile, for ut av det blå så føler jeg meg så høyt elsket. Jeg føler at jeg vet hva jeg må, jeg må tørre å leve som han. Hvis bare noen kunne gi meg styrken…